Veien videre: Mira Zaki Bjørnskau

Tidligere student Mira Zaki Bjørnskau bor i Paris og jobber som skuespiller og teaterpedagog både i Frankrike og i Norge. - Jeg tenker i bilder, og de sceniske ideene mine er gjerne sterkt visuelle. Grunnkunnskapene jeg fikk på Einar Granum Kunstfagskole gir meg en solid base for å kunne utforske og levendegjøre disse, forteller hun.

Alder: 34
Utdannelse: Einar Granum Kunstfagskole (2006-2007), Høyskolen i Oslo (BA i Drama- og teaterkommunikasjon, 2007-2010 (inkl. utveksling til San Francisco State University, USA, og Nanjing University, Kina)), École International de Théâtre Jacques Lecoq, Paris (Skuespillerlinjen og LEM (studium i bevegelse og eksperimentell scenografi), 2011-2013)
Yrke: Skuespiller og teaterpedagog

Hvorfor valgte du Einar Granum Kunstfagskole?

Jeg har bestandig sjonglert og vært dratt mellom musikken, billedkunsten og teaterfaget. De ulike kunstformene henger nært sammen i arbeidet mitt, og selv om det på den tiden da jeg søkte meg til Granum begynte å bli temmelig klart for meg at det var skuespilleryrket jeg ønsket å peile meg inn på, var det form- og billedkunsten jeg ville fordype meg i og «være i» akkurat da.

Jeg har bestandig tegnet mye, men inntil jeg begynte på Granum hadde jeg aldri fulgt noe tegne- eller malekurs. Jeg ønsket å få veiledning til å utvikle tegneferdighetene mine og hadde inntrykk av at skolen ga en solid innføring og base i grunnleggende tegne- og maleteknikk, samt andre kunst- og håndverksmessige ferdigheter. Venner og bekjente av meg som hadde gått på skolen tidligere snakket varmt om undervisningen, og jeg syntes det virket som om skolen tilbød en god balanse mellom faglig veiledning og eget utforskende arbeid.

Nå i ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var så rart at det var nettopp form- og billedkunsten jeg søkte meg til på det tidspunktet i livet mitt. Å tegne var en av mine aller første uttrykksformer, og det er et kunstuttrykk som er meg nært. Jeg tror de endeløse timene jeg tilbrakte foran (- eller snarere i -) tegneblokken som barn, har vært med på å forme blikket mitt, og det å tegne er på sett og vis et uttrykk som ligger til grunn for de andre kunstformene jeg driver med. Einar Granum Kunstfagskole var den første skolen jeg søkte meg til etter videregående, og studiene mine hos dere utgjorde dermed også starten på en lengre reise. Jeg tror at jeg, da jeg søkte meg til Einar Granum, samtidig også søkte meg tilbake til noe grunnleggende i meg, noe jeg opplevde som essensielt – et slags grunnspråk og en base jeg kunne bygge videre på.

Hva er dine beste minner fra studeitiden på Granum?

De beste minnene knytter seg til bestemte øyeblikk i undervisningen og oppdagelsen av ulike materialer og arbeidsmetoder. Jeg husker for eksempel svært godt da jeg oppdaget hele fargespillet en kunne oppnå bare ved hjelp av fargene oker og burnt sienna. Det var en åpenbaring for meg! En annen grunnleggende oppdagelse var hvordan jeg kunne føre tegnestreken ut i rommet ved å forme med blomsterpinner og ståltråd. Jeg husker også godt den stille, ekstatiske fryden jeg følte da jeg lagde maling for første gang – gleden i å håndtere alle de sterke, vakre fargene. Kursene i støping og i bokbinding har også blitt stående som viktige minner. Listen er lang.

Det minnet som står aller sterkest, knytter seg nok likevel til aktundervisningen - det være seg i tegning, maling eller skulptur. Frem til jeg begynte på Granum, hadde jeg bestandig tegnet og formet fritt etter minnet og fantasien. Nå fant jeg stor glede i det å skulle oversette det jeg så direkte til papiret – dansen mellom objekt, øye, hånd og kullkritt, farge eller leire. Jeg likte tilstedeværelsen i øyeblikket og i hver lille detalj, og jeg nøt roen og konsentrasjonen som fylte klasserommet i disse timene. Det var en helt egen stemning og tidsfølelse i rommet når vi hadde aktundervisning, og dette er med på å fargelegge minnet ved liksom å løfte disse timene opp og ut av det vanlige.

Hva har du hatt mest bruk for av det du lærte under studietiden?

Som skuespiller er nok noe av det mest verdifulle jeg sitter igjen med etter tiden på Granum blikket og sansen for rom og bevegelse som studiet var med på å forme og utvikle i meg. Jeg har bestandig tenkt på det å spille (som skuespiller, altså) som å tegne og forme i rommet, med den forskjell at i stedet for å benytte meg av bly, maling eller leire, så tegner jeg med min egen kropp. Dette kan forstås helt konkret som at jeg liksom trer inn i bildet og tegner frem rollefiguren jeg fyller der og da med hele meg, men ogå mer abstrakt, for rom, bevegelse, lys, tid og rytme er grunnleggende elementer også i en skuespillers arbeid med komposisjon.

Sånn rent praktisk har jeg dratt nytte av arbeidet i skulptur og maleri i utformingen og byggingen av teatermasker, marionetter og diverse fantastiske rollefigurer – så som den tragiske skikkelsen av en trekvinne, med fingre av tørre kvister som håret hennes stadig viklet seg fast i, nakne grener som vokste ut av rygghvirvlene og en tykk trerot som spiddet mellomgulvet for å vri røttene sine i alle retninger foran solaris plexus. Da denne kvinnen (spilt av meg) åpnet munnen for å snakke, falt det bare tørre trepinner ut av munnen hennes...

Møtepunktene mellom billedkunst, romkunst og teater stimulerer meg kreativt og gir meg konkrete inngangsporter til arbeidet mitt som skuespiller/ scenekunstner. Jeg tenker i bilder, og de sceniske ideene mine er gjerne sterkt visuelle. Grunnkunnskapene jeg fikk på Granum gir meg en solid base for å kunne utforske og levendegjøre disse.

Hva er ditt tips til Granum-studenter som vurderer å jobbe videre med kunst?

Hm... Jeg synes det er vanskelig å skulle gi råd, for enhver kunstnervei (og livsvei) er jo så forskjellig! Jeg sitter på langt flere spørsmål enn svar selv og forsøker stadig å finne ut av hvordan jeg best mulig kan utføre og leve av yrket mitt. Arbeidsvirkeligheten min er for så vidt også sikkert nokså forskjellig fra det den vil være for mange av dere – ikke bare fordi enhver vei er forskjellig, men også fordi jeg jobber som frilans skuespiller, og ikke som visuell kunstner, og fordi jeg gjør dette i Paris. Selv om mange spørsmål og forhold nødvendigvis vil være beslektede, kommer en ikke utenom at det tross alt dreier seg om to forskjellige fag og to forskjellige land. Arbeidsvirkeligheten og de kulturelle kodene i Paris er annerledes enn hva de er i Oslo, og fremgangsmåtene deretter.

Én ting er likevel sikkert, og det er at det å leve og virke som kunstner er en balansekunst! Det hender jeg tenker på det som å gå på line: Til tross for at man har en retning og et langsiktig mål å navigere etter, må man føle seg frem og justere tyngdepunktet hele tiden for å klare å holde balansen. Det er på en og samme tid krevende og vidunderlig å være der oppe, og jeg tror man må være temmelig sta og ville det temmelig sterkt for å velge å fortsette - koste hva det koste vil - til tross for prøvelsene en gjerne møter på underveis. Noen ganger faller man av linen, og da er det bare å karre seg opp igjen og prøve på nytt. Og på nytt, og på nytt, og på nytt... Selvfølgelig finnes det noen grunnprinsipper å støtte seg til, men til syvende og sist er det likevel opp til den enkelte å finne frem til hva som fungerer for ham eller henne for til enhver tid å kunne holde balansen og bevege seg fremover - hva nå enn det måtte bety. Det jeg forsøker å uttrykke med dette er vel i bunn og grunn et slags råd om ikke å miste motet og om å våge å følge og stole på sin egen vei: Den blir som kjent til mens man går.

Det er to andre råd jeg også kan gi. Jeg har lest gjennom det andre tidligere studenter har skrevet i denne bloggen, og et råd som går igjen er at det er verdifullt og nyttig å samarbeide. Det er et råd jeg stiller meg bak. Gjennom studiene bygger man et felles språk, og det er gull verdt! En annen ting jeg selv har tenkt flere ganger, er at om jeg skulle ha gjort noe annerledes i mitt eget studieløp, så er det at jeg i større grad gjerne skulle ha knyttet direkte bånd mellom det jeg skapte og utforsket som student og arbeidsvirkeligheten/ kunstverdenen (i mitt tilfelle, teaterverdenen) utenfor skolens vegger. Jeg har inntrykk av at ledelsen ved Einar Granum Kunstfagskole nå jobber aktivt med å skape slike møter, og jeg tror at initiativ fra skolens side som søker å etablere bånd mellom skolens studenter, publikum og «den ytre kunstverdenen» er svært verdifulle. Slike broer mellom ulike miljøer - og noen ganger også inn i arbeidslivet - er noe jeg råder dere til å benytte dere av i så stor grad som mulig!