Veien videre: Ole Petter Ribe

Tidligere student Ole Petter Ribe har mange jern i ilden – helt bevisst. Han holder på med tre utdanninger parallelt, er teateranmelder, teaterprodusent og redaktør. Han har også mye å fortelle fra Granum-tiden.

ALDER: 24 år
UTDANNING: Einar Granum Kunstfagskole (2016, 2. år tegning), Kunsthøyskolen i Oslo (bachelor i billedkunst, 2017-), Høgskulen i Volda (bachelor i animasjon, 2018-), Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt (barne- og ungdomslitteratur, 2019-)
YRKE: Teateranmelder i Norsk Shakespeare Tidsskrift, teaterprodusent i Venner for Søvn og redaktør i Lille Vesle Forlag

Hvorfor valgte du Einar Granum Kunstfagskole?

Jeg underviste teori på Rønningen Folkehøgskole der jeg tidligere hadde vært elev ved kunst og design-linja og lengtet jeg etter et aktivt miljø å utvikle en kunstpraksis, med arbeidskrav og rutiner. Så jeg søkte Granum og fikk nettopp det: Praksis og teori, frihet, frister og rammer. Jeg fikk input og impulser i et levende kunstmiljø, med veiledning og noen skikkelige, ordentlige rammer å jobbe innenfor. Det passet meg bra.

Hva er dine beste minner fra studietiden på Granum?

Det å bli tatt alvorlig er viktig for unge, kreative mennesker. Lærerne på Granum fulgte oss opp og holdt oss ansvarlige for valgene vi tok. De hadde nok både mareritt og drømmer om oss, for det gikk inn på dem at vi var studentene deres. Det er noe av det rørende ved å ha gått her.

Granum-prosjektene ga meg en smekkfull verktøykasse og ikke minst evnen til å tenke ut nye prosjekter, med punch, planlegging og risiko. Under de litt lenger kursene satte jeg i gang større prosjekter der jeg laget flere filmsnutter til en større serie. Arbeidet innebar preproduksjon, innspilling og etterarbeid, i tillegg til en jævla artig episode med utrykning og tilrop fra politiet som trodde jeg skulle hoppe og ta livet av meg fra taket på et fredet og flott bygg under innspilling.

Hovedprosjektet mitt det siste semesteret på Granum involverte store viktige tanker, der jeg aktiviserte en rekke aktører. Blant annet tre-fire bodybuildere fra Haralds Gym, en pantomimeutøver og femten syngende barnehageunger (ikke spør, det er en annen historie), noe som har blitt viktig for senere arbeidsmetoder. Aktiviseringen og involveringen av andre aktører altså, ikke syngende barn. Jeg er ingen barnekorkunster.

Du har mye på hjertet, fortell litt om det sosiale livet på Granum.

Det er viktig å være en del av en gjeng lidenskapelige «mensch» som vil noe, som vil noe sammen og som vil noe som ikke bare er å jobbe med "noe innen media". Jeg var med i en sånn gjeng, kall det en klikk, kall det en knute. Vi hadde det i hvert fall sykt gøy og bra og hadde med oss flammen i våre hjerter! Og ikke på en sånn rødvin-bohem-aktig måte med gress og klisjeer og sarte, lidende kunstnersinn, men på en sånn gi-jernet-og-jobb-jevnt-og-trutt-i-24-timer-i-døgnet-til-du-er-fornøyd-og-deretter-jobber-du-litt-til-aktig måte. Det likte jeg.

Vi passa på hverandre, gikk turer i skogen og lærte å ri på hesterygg på Bygdøy etter skolen. Vi spiste lunsj sammen i spisefri og alt det der. Det er nemlig nok av de stunder i livet der man spiser lunsj alene og i stillhet, i hvert fall i de yrkene som ligger naturlig på stien etter Granum. Derfor jeg har tatt Granum-tiden til meg i hjerte mitt og grunner på den når jeg nå er i gang med alt annet. Vi åndet kreativitet og levde som idékonger, noe jeg ikke opplevde før jeg studerte ved Granum. Jeg mista også jomfrudommen, så mye skjedde det året kan du si. Sånn rent personlig.

Takk for at du er så åpen, Ole Petter. Hva vil du si at du har hatt mest bruk for av det du lærte under studietiden?

Det er mye som har fått betydning nå i ettertid. Animasjonskurset ble viktig for at jeg nå går en av mine to bachelorer på Høgskulen i Volda med animasjon og filmteori som hovedfag. Den andre er bachelor i billedkunst på Kunsthøyskolen i Oslo, samtidig som et tredje deltidsstudium i skrivekunst har utvidet horisonten betraktelig. Du kan si jeg har ballene i luften, men alt pensles inn under studiopraksisen min og det "større prosjektet".

Slik startet jeg også med teaterproduksjoner og etterhvert har vi stiftet eget figurteater-kompani med eget verksted og ensemble. Å få med så mange som mulig har blitt en viktig regel. Du kan enten kalle det en gryende og naiv profesjonalisering eller et desperat ønske om at jeg aldri, aldri har tenkt å jobbe alene eller bare jobbe med én eneste ting. Det har blitt viktigere for meg å se så mange muligheter i hvitøyet som mulig, da jeg har forstått at ikke alt er som i den trygge Granum-bobla.

Og her er vi tilbake til Granum igjen. Jeg startet jo i 2. klasse med fordypning i tegning, med en klar idé om å illustrere og skape tegneserier, men ble fort dratt mellom fordypningene (2. året ved Granum har tre fordypninger: tegning, maleri og tredimensjonal kunst). Du kan si jeg "shoppet" meg gjennom året, fra skriving til tegning til animasjon til film til performance til teater til kostymedesign og scenografi og igjen tilbake til skrivingen. Det var en nokså logisk reise, men ingenting jeg hadde forventet. Det er vel bredden jeg sitter igjen med fra dette året. Og lærdommen om at det ikke bare gjelder å fôre en stor mulighetshorisont, men å også logge seg på gjennomføringsgenet sitt. Få det fysiske ut, holde en lansering, holde en visning eller skrive og sende og trykke en liten bok, uansett terskelen.

Jeg lærte meg noe nytt rundt hver sving, samtidig som det nye skal settes inn i en større kontekst eller en erfaringsbank og dermed bli med inn i det neste året, som et kleint forsett. Nå som jeg er i gang med spesialiseringer innen både film, teater og litteratur, er det viktig å kunne farte mellom fordypningene på en kjapp måte. Jeg må holde tunga rett i munnen og ikke miste trådene i de flerfoldige prosjektene jeg fører. Da er Bredde min bror og Kontroll min mor. Der har du et ærlig ord. Men man må bare ikke glemme søster Utforskning og fader Frihet fra studietiden, blant alt spetakkelet av støtte fra Kulturrådet, bransjefest og smisking med denne kuratoren som kanskje eller kanskje ikke kan hjelpe deg. Haha, ikke at jeg prater av erfaring.

Hva er ditt tips til Granum-studenter som vurderer å jobbe videre med kunst?

Mitt tips, mitt tips for en hest. Jeg har vel ikke den største erfaring med "livet etter Granum" fordi jeg bare har fortsatt med det jeg drev med på Granum, og på en eller annen måte har det fungert, for jeg er ikke innhentet av Kemneren ennå. Jeg har vært heldig så langt. Jeg har hatt overskudd og tilbud nok til å drive med akkurat det jeg vil, velger og vraker og fortsetter på Lånekassepenger. Men det kommer jo selvfølgelig ikke gratis. Man skal bruke en del tid på en fjelltopp og fundere på hva man vil med dette.

Det beste tipset er vel å la det gå inn på deg, dette her. At det virkelig river og at det du gir ut er noe som er viktig, helst for deg selv. Du trenger ikke fri til hele verden, men du må ta andre med i betraktningene. Og hvis man ikke helt vet hva som skulle vært viktig, er det vel det man skal bruke de neste årene på. Fokusert. Det er nok av de som skal bli kunstnere, men som lever flere andre steder enn på studioet eller i tenkeboksen. Det er langt ifra et normalt liv man velger. Ikke vil jeg opprettholde stigmaet om at man må velge bort kone, barn og bil, men det er absolutt et ekte businessliv. Uten slips og dyre drinker. Heller en av de vanskeligste av businesser, fordi det krever at folk tror at det du viser kommer fra rota, at du mener det du sier eller at det du sier er fylt av smarte løsninger og skarpe skråblikk. Så da må du være logget på, og det krever sitt. Vel, det krever vel et helt liv.

Men med det sagt, og på tross av dette preiket, så må man ikke tenke at det er så farlig. At alt ligger på skuldrene til lille deg. For det gjør det ikke. Jeg er født med lav grad av bekymring, så ta det jeg sier med en klype salt, men det er virkelig ikke så eksentrisk som det kanskje skulle se ut som. Det eksentriske nivået velger man selv. Hvor personlig det blir velger man også. Det er lov å bare produsere ting også. Det er også et logisk liv, et liv uten ironisk distanse eller inderlige metalag. Alt trenger ikke være en del av praksisen, så det er viktig å bare ta et skritt tilbake en gang i blant å være dumme seg også. Ikke bare hemmelig agent på realismens klubb.