Dette er ikke et drop-in-etablissement

Av: Andreas Breivik og Johanne Nordby Wernø

Hentet fra jubileumsboka: "Ingen plass for fritidsgenier. Einar Granum Kunstfagskole 50 år" (2020) (klikk på lenken)

Over to tusen studenter har fått kvesse både blyantene og allmenndannelsen i Einar Granums ånd i løpet av de femti årene som er gått siden han først etablerte kveldsskolen sin i Kvadraturen i Oslo. Studentene sitter ikke lenger fordelt etter personlig intervju og stjernetegn, og Granums livsverk er i dag konsolidert til et velorganisert, ledende fulltidsstudium — men det skjedde ikke uten voksesmerter.

De første åtte-ti årene var Einar Granum Kunstskole¹ en «mann og kone»-bedrift», skrev Aftenposten i juni 1995², da skolen fylte 25 år. «Einar underviste og jeg vasket gulv og administrerte», fortalte Sidsel Granum til avisen. Lærerrådet foregikk i bilen på veien til og fra skolen, eller på sengekanten om kvelden.

Tjuefem år senere har mye forandret seg på Einar Granum Kunstfagskole (EGK). Det støvete loftet i Lybekkergata, hvor skolen lenge holdt til, er forlatt til fordel for overlyssaler langs Akerselva. Antallet studenter og ansatte er fordoblet, og undervisningen i kunsthistorie stanser ikke lenger med Cézanne. Likevel, når skolen nå markerer 50 år bærer den fortsatt preg av Einar og Sidsel Granums omsorg, disiplin, begeistring og temperament for kunstfag, tradisjon og undervisning.

Selv studerte Einar Granum (f. 1920, Bergen) på Kunst- og håndverksskolen i Oslo på slutten av 30-tallet³. Etter krigen hadde han Per Krohg og Aage Storstein som lærere på Statens Kunstakademi (1945-48), og holdt i løpet av 40- og 50-årene en imponerende mengde separatutstillinger rundt om på nær sagt alle landets kunstforeninger. Her stilte han ut oljemalerier, akvareller og tegninger, med stiliserte, abstraherte motiver og mer naturalistiske landskapsbilder og skildringer av naturstemninger. Granum hadde flere offentlige utsmykningsoppdrag og var aktiv i kunstforeningene.

Ulikt hvermannsen i sin samtid, reiste han mye – først til Europa, senere også til Etiopia og Egypt – og kom hjem med nye motiver til lerretene og nye impulser og inntrykk til miljøet på skolen.

Einar Granum hadde et stort engasjement som skribent, formidler og etter hvert pedagog. På 50-tallet skrev og illustrerte han i Dagbladet. Noen av disse artiklene, om hans vandringer i hovedstaden, fant veien til boken Vagabond i Oslo by (1969). Fra slutten av 60-tallet virket han som kunstanmelder i Asker og Bærums Budstikke, og samtidig arbeidet han som formingslærer på Nadderud realskole og gymnas. Pedagogikken ble viktigere, Granum tok videreutdanning i forming på Statens Lærerskole, og skrev senere de tre lærebøkene Vi tegner og maler (1968), Vi ser på kunst (1976) og Anvendt kunstanatomi (1987, i samarbeid med Pierre Lionel Matte).

– Ikke bare å male i vei

Det var det store engasjementet for kunstformidling som ledet frem til åpningen av Granums egen kunstskole i januar 1970, hvor bøkene etter hvert inngikk som pensum. Oppmerksomheten i dagsavisene var imidlertid langt mindre. En notis på «Småprat»-sidene i Budstikka⁴ fortalte at avisens faste kunstanmelder nå skulle starte tegne- og maleskole i samarbeid med reklamemannen Sverre Wolff. Avisen håpet skolen skulle dekke de «skrikende behov man har på dette området idag», og beskrev undervisning tre kvelder i uka i fire måneder av gangen i komposisjon, fargelære, aktmaling, kroki og anatomi. VG skrev i en artikkel⁵ om Wolffs nye skole at den «aner[1]kjente maleren Einar Granum skal ta seg av undervisningen i form, farve, kompoisisjon og frihåndstegning. Ved siden av skal Granum lede en tegne[1]og malerskole om kvelden».

Astrid Roe (f. 1949) var én av de aller første femten studentene på EGK, og skulle mye senere bli rektor ved skolen. Hun var student både på Wolffs dekorasjons- og reklameskole på dagtid og på EGK på kveldstid. Undervisningen hos Granum dreide seg om grunnleggende teknikker med kull, tusj, oljemaling og akryl.

– Du kunne ikke bare å male i vei, forteller hun.

– Det grunnleggende måtte være på plass før du eventuelt kunne bryte mot normene, det var veldig tydelig i hele hans pedagogikk. Han var en utrolig dyktig og motiverende pedagog, legger hun til.

Avtalen med Sverre Wolff ble imidlertid kortvarig. EGK flyttet til bygården på hjørnet av Storgata og Lybekkergata allerede neste vår, angivelig etter en konflikt med Wolff.

– Han skulle ikke ha noe tull i sine lokaler, men Einar Granum var glad i en fest, og innimellom kunne det gå hardt for seg. Når dette skjedde i skolens lokaler, så det ikke like pent og ryddig ut etterpå. For oss elever var det som regel bare underholdende, men det skar seg med den yngre, fremadstormende Wolff, forteller Roe.

En annen grunn til at skolen flyttet, var nok også behovet for større plass. Åtte år senere, høsten 1979, besøkte Aftenposten lokalene i Lybekkergata med den faste spalten «Hva lærte du på skolen idag?»⁶. I mellomtiden hadde skolen utvidet til fulltidsundervisning og lagt til et andre studieår hvor studentene fikk friere tøyler og mer tid til egen fordypning. Avisen beskriver skolelokalene som et «hjemlig latinerkvarter». Det er trangt om plassen og studentene er fordelt etter personlig intervju og stjernetegn. Skoletiden er over, men blant en gjeng ivrige studenter sitter Jon-Ove Steihaug og tegner og maler.

I skrivende stund er Steihaug avdelingsdirektør for utstilling og samling på Munchmuseet, og med en doktorgrad i kunsthistorie skulle han i 2003 ta initiativ til nettstedet Kunstkritikk, men denne novemberdagen i 1979 forteller Steihaug avisen om et musikkstykke de skal «illustrere etter eget forgodtbefinnende», før han forsikrer at studentene får personlig instruks dersom de skulle støte på «tekniske problemer». Einar Granum brukte mye tid på den enkelte, og alle skulle få tilbakemelding og veiledning. Steihaug beskriver også Granums talent for å levendegjøre kunsthistorien: Studentenes «lærer og inspirator» hadde et «usedvanlig talent for å levendegjøre kunsthistorien. Og i dag smurte han ekstra tykt på eftersom lysbildeapparatet var gått istykker. Han måtte jo ty til særdeles billedlige fremstilinger etter dette store tap».

En streng pedagog

– Jeg husker godt første skoledag, sier Pierre Lionel Matte (f. 1961), som i mange år har undervist ved skolen han selv var student ved fra 1982 til 84.

– Einar pekte på søppeldunken ved inngangen til klasserommet og ba oss kaste alt vi tidligere hadde lært. Opposisjon ble sjelden tillatt i klasserommet. Granum kunne sende uenige studenter på dør eller minne om den lille opplysningen i skolens søknadsskjema: «Dette er ikke et drop-in-etablissement».

Samtidig økte studentmassen, og Einar og Sidsel hadde behov for å knytte til seg flere ressurser. På 80-tallet begynte de derfor å forespørre enkelte studenter om å hjelpe til i undervisningen mot å få gå andreåret gratis. Utvelgelsen var basert på gode egenskaper, pålitelighet, lojalitet og kunstneriske evner.

Matte ble en av Granums første assistenter, sammen med Mari Røysamb (f. 1964) som gikk året under ham. I dag er begge fast ansatte lærere på skolen.

– Det var Granum som lærte meg å bli lærer. Når han var god, var han usedvanlig inspirerende. Måten han underviste på, med klarhet og gode forberedelser, det traff meg, sier Matte.

Arbeidsoppgavene til assistentene omfattet i første omgang mest rydding og forberedelser av undervisningsrom og -materiell, men også hogging av ved og servering i private selskaper, forteller Røysamb.

– For et år var man involvert i en utvidet familie, der kona styrte kontoret mens kunstnermannen drev undervisningen med myndig hånd. Men jeg opplevde det som veldig trygt, ryddig, sympatisk og menneskelig, sier Røysamb.

Assistentene fikk til å begynne med ikke slippe til i selve undervisningen. Her var Granum egenrådig, han hadde sterk tro på et mester-student-forhold (noe som ikke var uvanlig i samtiden) og på tradisjonell progresjon. Det første semesteret begynte med enkle tegneøvelser i konstruksjon og geometri, og nesten ingen oppgaver der studentene intuitivt skulle tegne og tenke på egenhånd. Selv tilhørte Granum en generasjon malere med sterk tro på geometri og lovmessighet i bildekunsten. Den danske maleren Georg Jacobsen, som på trettitallet var professor på Kunstakademiet i Oslo, var en viktig inspirasjon for denne generasjonen norske malere som ertende ble kalt «jacobinere». I en senere bok, Noget om konstruktiv form i billedkunst (1965), argumenter Jacobsen for en konstruktivistisk oppbygging av maleriet, og dette ble en viktig referanse for Granum, som lærte sine egne studenter om pentagrammer, skjemaer og gylne snitt.

– Rent symmetriske komposisjoner var banalt, forteller Matte.

Geometrien skulle vise studentene hvor det kunne være billedmessig lurt å plassere objekter og horisont- og forsvinningslinjer. Granum under[1]viste ikke i grafikk eller skulptur, men i fargelære fra Goethe til Delacroix. Hver fredag var viet kroki og anatomi, mens kunsthistorie, fra antikken til impresjonismen, ble undervist på tirsdager. Selv om Granum kunne vise bilder av Picasso og norske kunstnere fra Carl Nesjar til Gunnar S. Gundersen, sluttet undervisningen ved modernismen, og kaoset av påfølgende ismer som i verste fall ville forvirre «nybegynnerne» var utelatt.

– Det å observere, konsentrere seg, og å se, anså Granum for mer enn nok. Da jeg på begynnelsen av 90-tallet foreslo å undervise fra Cézanne og fremover, var Einar veldig kritisk. Jeg tror han var redd teorien ville få studentene til å prøve å lage kunst før de hadde tilstrekkelig sansemessig erfaring, forteller Matte.

Kunstens grunnleggende regler

I et intervju med Arbeiderbladet i 1976 forklarte Einar Granum sitt kunstbegrep. Han forstod kunsten som noe dypt menneskelig, bestemt av et uforanderlig formspråk, og for å få et utbytte av kunsten hevdet han at tilskueren måtte kjenne til dette formspråkets grunnregler. På samme måte som et fotballpublikum må kjenne til reglene for offside, må den kunstinteresserte kunne gjenkjenne «linjedynamikken i et kunstverk»⁷, sa han til avisen. Det er slike formalistiske grunnregler Granum er opptatt av å formidle i læreboken Vi ser på kunst: en nøkkel til kunstopplevelse, som ble utgitt samme vår.

Den lille boken på 40 kapitler sammenligner to og to kunstverk fra vidt forskjellige tidsperioder. Et 20 000 år gammelt hulemaleri av en bisonokse fra Font-de-gaume-hulene i Frankrike stilles opp mot en oksetegning av Picasso fra 1950. I begge bildene finner Granum menneskenes trang til «fri omforming av sine omgivelser, for å tilpasse dem til nye tanker og ideer»⁸. Han hevder det kun er bildets «ytre form» som endrer seg, i takt med samtiden, mens kunstens «formspråk, dens spesielle appell til våre sanser og følelser og dens indre organiske liv i kraft av sine iboende menneskelige verdier har ikke forandret seg, like lite som mennesket selv.»

Vi ser på kunst ble omtalt i flere aviser. «Vårt hjemlige bokmarked kan neppe sies å være plagsomt velutstyrt med bøker vedrørende kunst.»⁹, skrev Kjell Norvin i Morgenbladet. Ifølge Norvin bidro den nette lille boken til å bedre tilstanden, og han berømmet dens interessante innføring i kunstens grunnleggende begreper, rytme, perspektiv og det gyldne snitt. I Aftenposten hadde Even Hebbe Johnsrud innvendinger mot Granums begrepsavklaringer, men konkluderte med at bokens bilder, tekst og studiespørsmål ga «et helt lite leksikon av viten om kunstens vesen»¹⁰.

Harald Flor, som fire år tidligere hadde fått fast jobb i Dagbladet, der han skulle bli værende som kritiker i nærmere 40 år, var mindre imponert. Han beskrev Granums sammenligning av eldre og nyere kunst som uoriginal og forvirrende og holdt ikke med om at kunstnere til alle tider har benyttet de samme, tidløse virkemidlene. «Et av Granums utgangspunkter er at mennesket er et naturprodukt og at kunstneren skaper ut fra sine naturgaver», skrev Flor. «Fra dette søker han å forklare f.eks. likheten mellom et 20 000 år gammelt hulemaleri av en okse og Picassos behandling av samme motiv»¹¹. Men skal man forstå kunsten og hvordan den mottas, er «de sosiale og samfunnsmessige forholdene» avgjørende, hevdet Flor, som i tillegg ergret seg over bokens summariske beskrivelse av modernismen.

Vi ser på kunst ble pensum på EGK, men utenfor klasserommet ble Granums idé om kunst som noe uforanderlig og naturgitt utfordret utover 70-tallet. I maleriet ble den geometriske abstraksjonen fra Granums generasjon byttet ut med en ny figurasjon, ofte i dystopiske, science-fiction-aktige landskap, mens tekstilkunstnere som Elisabeth Haarr og tidlige konseptkunstere som Bård Breivik og Gerhard Stoltz tok i bruk nye materialer og teknikker. Mye av den norske kunsten ble i tillegg sterkt politisk, med protester mot Vietnamkrigen og for naturvern og kvinnekamp. I tillegg førte kunstnerne en kamp for sine egne rettigheter, for medbestemmelse og bedre levekår, blant annet gjennom Kunstneraksjonen i 1974.

På 80-tallet tok kunstnerne i bruk flere medier, som video, installasjonskunst og performance, og da Museet for samtidskunst åpnet på Bankplassen i Oslo i 1990 var fotografiet blitt viktig. Kunsthistorikeren Øystein Ustvedt mener i sin bok Ny norsk kunst etter 1990 (2011) at «oppløsningen av det tradisjonelle mediehierarkiet der maleriet hadde blitt behandlet som det fremste og viktigste i samtidskunsten var betegnende for tiåret¹². Kunstnerne begynte i større grad å undersøke verden, agere som forskere og journalister og lage egne gallerier og visningssteder som utfordret kunstens eldre institusjoner, istedenfor å lete etter adekvate uttrykk for egen subjektivitet og erfaringer.

I dette landskapet ble Einar Granums maleridoktrine raskt gammeldags, og endringene i kunstlivet ble snart synlige også på skolen. Mot slutten av 80-tallet utvidet skolen bruken av assistenter, og Pierre Lionel Matte, som hadde begynt å studere på Kunstakademiet i Trondheim, fikk tilbud om fast ansettelse som lærer, sammen med den tidligere studenten Halvard Haugerud, som nå studerte på Kunstakademiet i Oslo.

– For min del gjorde de to årene på Granum meg litt skremt av kunstnertilværelsen. Blant annet anbefalte lærer Halvard Haugerud at hvis vi hadde noe valg, måtte vi for all del ikke bli kunstnere, sier Mari Røysamb om skolegangen.

Etter EGK begynte hun derfor på Arkitekthøgskolen, før hun fant ut at det likevel var kunst hun ville jobbe med, og søkte seg til Kunstakademiet. Da Røysamb var ferdig i 1996, var det ledig stilling på skolen, som etterlyste kompetanse i skulptur og tredimensjonal form. Røysamb fikk jobb, og sammen med Ilmi Gutzeit Mathiesen (f. 1966) utviklet hun snart kurs i skall[1]støp og modellering, den første tredimensjonale undervisningen ved EGK.

Rekrutteringen av tidligere studenter til lærerstillinger ble definerende for skolen, og med de nye ansettelsene var en gradvis oppmykning av undervisningen i gang, selv om timeplanen og faglige ukeplaner fortsatt lå fast, sammen med fraværsgrensen på 15 prosent. Samtidig var Granum begynt å bli eldre. Han viet mer tid til sitt eget kunstnerskap, og trakk seg gradvis mer ut av undervisningen. Flere lærere ble etter hvert ansatt, og etter noen runder med diskusjoner sa han ja til å åpne kunsthistorien for dada, surrealisme og konseptkunst. Under[1]visningen nærmet seg samtidskunsten.

«Ingen plass for fritidsgenier»

– Da Einar Granum døde i 1992, skjønte alle at en vegg hadde ramlet ut av huset, forteller tidligere rektor Astrid Roe.

Selv om lærerstaben var blitt større og ansvaret for undervisningen var delt på flere, stod skolen nå uten sin viktigste leder og premissleverandør. Sidsel Granum fortsatte å svare for økonomi og administrasjon, men etter at skolen i 1988 sikret seg statsstøtte, ble det stilt langt større krav til transparente systemer, rapportering og undervisningsplaner. Studentmassen var dessuten blitt enda større.

Astrid Roe, som i dag er seniorforsker ved Universitetet i Oslo med norskdidaktikk som fagfelt, hadde vært én av EGKs første studenter i 1970. Den gangen hadde hun fått nyss om den nye skolen via Einar Granums sønn, Per Einar, som hun senere giftet seg med, og i 1988 skilte seg fra. Fem år senere tok eksmannen kontakt: Kunne hun tenke seg å komme tilbake til skolen som rektor?

Frem til dette hadde Per Einar Granum viet seg til forskning på mikrobiologi, mens Roe hadde arbeidet som lærer og skoleleder i ungdomsskolen. Med den erfaringen, og hennes innsikt i familien og familiebedriften, håpet Per Einar Granum at Roe kunne komme inn og gjøre den administrative jobben som var nødvendig. Hun takket ja.

Roe lagde nye systemer for de ansattes utdannelse, erfaring og ansiennitet, og satte lønnstrinn og undervisningsprosenter.

– Det var mitt hovedbidrag, å få skolen inn i formelle former og rutiner slik at vi kunne tåle ettersyn fra alle mulige hold, sier Roe.

Pensumet var i større grad overlatt til faglærerne, riktignok under tett oppfølging av Sidsel Granum. Hun var opptatt av at lærerne fulgte Einar Granums visjoner for undervisningen. Men Roe tok et annet markant grep, og utvidet skolen med enda et studieår. Den nye tredjeklassen, et kull på 10-15 studenter, skulle få friere undervisning og mer tid til å arbeide på egen hånd. I bygården i Lybekkergata sto dessuten mange rom tomme, deriblant loftetasjen, som de ansatte og studentene snart pusset opp. Dermed kunne skolen breie seg over tre etasjer.

Da Arbeiderbladet kom på besøk i 1995 for å lage en større reportasje om skolens 25-årsjubileum, var avisoverskiften «Ingen plass for fritidsgenier»¹³. «Fritidsbegavelser ramler fort av lasset hos oss», sier Astrid Roe til avisen, og forsikrer at dette ikke er stedet for lek eller «oppvisning i selvutfoldelse», men for hardt, strukturert arbeid. Da journalisten spør om den strenge undervisningen kanskje produserer snille og ensrettede studenter, svarer både rektor Roe og lærer Matte avkreftende: Studentene må krabbe før de kan gå.

Studentene Arbeiderbladet intervjuer er enige. Hans Busch, Siv Tone Hagestad og Anette Skaugen forteller om den grunnleggende undervisningen i tegning, anatomi, komposisjon, fargelære og kunsthistorie. De mener skolens faste rammer gir trygghet, og at nærkontakt med materialer og verktøy gir den selvtilliten som er nødvendig for å tro på sine egne evner. Busch, som er student på det nye tredjeåret, forteller at «vi er her for å gjøre 100 feil og lære av dem», mens Skaugen er glad det personlige skyves i bakgrunnen. «De færreste av oss er rede til å ta fatt på den store friheten», sier hun. Målet deres er å komme inn på Kunst[1]akademiet etter studiene på EGK.

Selv om studentene må arbeide hardt og disiplinert, er skolen kjent for å ta vare på dem. Tilrettelegging, pushing og mye menneskelighet har vært en bestandig ingrediens på EGK.

– Einar og Sidsel tok vare på folk som kunne ha problemer hjemme eller med økonomien, eller som sleit med rus, sier Pierre Lionel Matte.

– De var ikke terapeuter, men jeg husker spesielt da Einar korrigerte en person som gjorde mye mørke, svarte, depressive ting. Istedenfor å snakke om alt det vonde gikk han heller inn og så på bildet, foreslo en lysere farge der, trakk personen inn mot en annen palett der. Det gjør noe med hvordan du ser på ditt eget arbeid. Einar var veldig bevisst, istedenfor å snakke om psykiske problemer, snakket han mer om bildets mulige uttrykk.

I Arbeiderbladets reportasje fra 1995 kom denne omsorgen for studentene til uttrykk i omtalen av en av skolens ansettelser: Avisen intervjuer fysioterapeuten Solveig Fæhn Kolstø. «Få tenker over det, men kunstfagene kan være veldig fysisk belastende», sier hun. Hun anser studentenes mange timer ved tegnebordet, tunge løft og lange perioder med dyp konsentrasjon som spesielt krevende for kroppen. Dessuten har hun merket seg at mange av de som søker seg til kunsten kan være spesielt skjøre. Studentene er henvist til å øse av seg selv og ta lange turer inn i sjela, forteller hun, «det man finner der er ikke alltid like muntert. Masker skal holdes, og slikt strammer.»

Vifteformen: Kunst, design og arkitektur

– Einar og Sidsel tok hånd om alt de første årene og delte oppgavene mellom seg, forteller tidligere rektor Cecilie Broch Knudsen (f. 1950), som overtok ledelsen av skolen i 1996.

– De hegnet om og hjalp enkelte langt ut over det som er normalt. Det var en del av ånden ved skolen, t studentene ble veldig godt ivaretatt. Broch Knudsen hadde utdannelse som kunstner, og hadde vært timelærer ved EGK i tre år da hun rykket opp til rektorposten. Den første perioden som leder ble en brytningstid, forteller hun. Hun arbeidet for å omorganisere skolen, med særlig vekt på andreårets undervisningsplan. Nye lærerkrefter kom til, og elevene fikk større frihet til å finne sine egne uttrykk. Etter hvert innførte man to ukers valgfagskurs med gjestelærere hver vår i fagområder som skolen vanligvis ikke tilbød, som tekstilarbeid eller grafikk. Det var et mål å forberede studentene best mulig til søknadsprosessene på høgskolene.

I denne perioden gjorde dessuten Sidsel Granum skolens organisasjonsstruktur om til en stiftelse med et eget styre, som skulle jobbe for å sikre skolens fremtid. Det var allerede flere kunstforskoler i Oslo-området, som Strykejernet, Mølla i Moss, Oslo tegne- og maleskole og Asker kunstskole. Kampen om de beste studentene hardnet til, og i etterkant av «mediehierarkiets oppløsning» var det vanskeligere å markedsføre en utdannelse sentrert om atelieret og staffeliet, som i tillegg ikke ga formell kompetanse i utdanningsløpet.

– Det var en følelse av at skipet kunne bli akterutseilt og synke hvis vi ikke gjorde forandringer, forklarer Pierre Lionel Matte.

På nittitallet vokste skolen med flere ansatte slik at undervisningen kunne favne flere tilnærminger innen samtidskunsten.

– En tid diskuterte vi og la planer for å gjøre skolen til en høyskole med bachelorgrad i visuell kunst, men noen av lærerne var skeptiske da vi ikke kunne forvente å konkurrere med Kunstakademiet; en omlegging til høyskole ville risikere å gjøre studentene på EGK til et B-lag, sier Matte.

Løsningen kom da skolen besluttet å legge om undervisningen til en «vifteform». Undervisningen på EGK skulle dreie seg om kunst, men i tillegg skulle skolen gi spesifikke kurs i illustrasjon, design og arkitektur, for å utdanne kandidater til flere segmenter av videre kreativ utdannelse, og ikke bare til kunstakademiene. Man beholdt grovstrukturen fra Einar Granums tid for førsteåret, med kursene i grunnleggende ferdigheter, teknikker og forståelse av materialer, men omgjorde det andre året til spesialiserte studielinjer; håndverket skulle fortsatt ligge i bunn før videre progresjon. I 2001 ble andreåret delt opp i tre studielinjer: Maleri, tegning og tredimensjonal kunst. Fra 2004 kunne studentene i tillegg spesialisere seg i modelldesign.

Felles for linjene var den videre fordypningen i kunsthistorie og «profesjonalisering»: Skrivekurs, dokumentasjon av eget arbeid, presentasjon og utarbeidelse av portfolio. Slik ville skolen trene studentene i å reflektere omkring sitt eget virke og kunstnerskap og sette ord på det.

– Ved å vise mangfoldet av kreative arbeidsmetoder, og gi studentene et best mulig grunnlag for å ta et personlig valg, får de anledning til å finne det de passer best til å arbeide med, sier Mari Røysamb. Hun forteller at mange av studentene får en erkjennelse av hva de vil arbeide med, i løpet av skole[1]gangen:

– Plutselig skjønner folk at de har lyst til å bli konservator eller modellbygger. Og det er veldig mye verdt.

Vrengt skole

Med vifteformen var EGK i gang med å bygge en ny identitet, og i 2001 var den tidligere tegne- og maleskolen var blitt til en kunstfagskole. Året før hadde skolen flyttet fra loftene i Lybekkergata til Seilduksfabrikken på Grünerløkka. Leiekontrakten var kort, og området lå brakk i påvente av Stortingets bevilling til det som skulle bli en samlokalisering av Kunsthøgskolen i Oslo. Det var kun scenekunstbygget som var under oppføring.

Behovet for bedre lokaler var prekært, og skolens beliggenhet ble et stort spørsmål. I Oslo skulle bydelen Økern utvikles, men hverken studenter eller ansatte ønsket å flytte ut av sentrum. Imidlertid tok eiendomsutviklerne Aspelin-Ramm Gruppen og Anthon B. Nilsen Eiendom kontakt og tilbød skolen et gammelt industrilokale på Vulkan. Etter en totalombygging av lokalene kunne skolen, som en av de første, flytte inn i dette nye området sentralt langs Akerselva, og åpne sine nye dører til skolestart i august 2005.

– Planleggingen av de nye undervisningslokalene og den etterpåfølgende flyttingen var en omfattende og krevende prosess, sier Broch Knudsen.

Men da VG rapporterte fra Vulkan, Oslos «Nye Karl Johan», et halvt år senere, var hun tydelig stolt. «Er det ikke flott her?» spør hun avisen og viser «rundt i noen overlyssaler som nok gjør de fleste tilsvarende kunstskoler i Norge grønne av misunnelse.»¹⁴.

– Vi ønsket å få til en mest mulig aktiv og potent skole. Det skal virkelig være en kraft der, du skal ha følelse av virksomhet når du kommer inn, sier Amund Gulden ved arkitektkontoret Futhark, som tegnet den nye skolen.

Det opprinnelige industrilokalet hadde et flatt tak og vinduer kun ut mot Akerselva. For Gulden ble det viktig å åpne skolen og få inn skikkelig lys. Han brøt opp og løftet taket, og ga det en bølgeform og store, nordvendte vinduer, som ga overlys til de seks salene under.

Det var viktig med større gjennomsiktighet.

– I Lybekkergata var undervisningen spredt over mange etasjer og i lukkete rom, forklarer Broch Knudsen. Gulden løste oppgaven ved å «vrenge» skolen, slik at rommene for praktiske oppgaver (som å sette opp blindrammer og vaske pensler) ikke skjules, men utgjør en uformell møteplass hvor både lærere og studenter kan sette i gang samtaler og dele erfaringer. Dessuten får besøkende til skolen et innblikk i alle aktiviteter, og i studentenes praktiske hverdag. I sentrum av skolen tegnet Gulden et amfi over to etasjer, et knutepunkt som både fungerer som forelesningssal, fritidssone og del av kantinen, i tillegg til å være en trapp som forbinder rom og korridorer. Gulden omtaler amfiet som en kjerne:

– Det er her tanker og teorier over[1]føres og ideer klekkes ut.

Etter 35 års drift kunne Einar Granum Kunstfagskole nå tilby studenter og ansatte en bygning spesielt tilrettelagt for kunstundervisning, med eget mørkerom, verksteder for grafikk, skulptur, og snekker- og modellarbeid, et lite bibliotek, datarom og visningsrom.

Reportasjen i VG fra 2006 handlet ikke bare om de nye lokalene, men også om den nye studielinjen modelldesign. Linjen skulle lære studenter å bygge presise modeller til bruk i arkitektur, industridesign og produktdesign, og undervisningsprogrammet ble først utarbeidet av industridesigneren Bo Meyer i 2004. Senere overtok designeren Bendik Torvin ansvaret for utdannelsen, og med de nye lokalene hadde undervisningen fått større albuerom. Da VG rapporterte, var Torvin i gang med et kurs i spesialeffekter. Her arbeidet studentene med modeller av romskip, barnestøvler og øreproteser. «Jente lager bil», skrev avisen dessuten begeistret om Signe Solberg, som jobbet med en modellbil.

I forbindelse med kurset knyttet skolen til seg ny kompetanse og flere maskiner og verktøy, i tillegg til å opprette et samarbeid med Hertfordshire School of Art i England. Etter å ha fordypet seg i modelldesign på EGK kunne studentene søke om å fullføre en bachelorgrad på den engelske skolen. Satsningen på modelldesign var unik i Norge, men også relativt dyr, og de siste studentene ble uteksaminert herfra i 2011.

Den tredje dimensjonen

Mye av kompetansen og utstyret fra modelldesign kunne lærerne imidlertid kanalisere inn i undervisningen i tredimensjonal kunst, som Mari Røysamb og Ilmi Gutzeit Mathiesen hadde utviklet på andre halvdel av 90-tallet, og som fra 2001 er blitt til studieretningen i tredimensjonal kunst («3dim»).

Selv om denne studielinjen i større grad bryter med den opprinnelige tegne- og maleskolens vekt på todimensjonale flater, skal grunnleggende tegning ligge i bunn også her. Studentene må benytte tegneprosessen som et redskap både for å utvikle og forstå form, og høstsemesteret begynner med et femdagers studie av en aktmodell, med formanalyser og tegninger, før studentene triller rundt i klasserommet med kavaletter som de snart bygger skjeletter av hønsenetting på, og lager skulpturer av leire.

– Skolen oppstod med tegning og maleri, og har fremdeles den stoltheten, sier Røysamb. Hun sier at maleriet som handling, disiplin og kunstart alltid har stått veldig sterkt på skolen. Majoriteten av skolens faste ansatte har dessuten alltid vært malere.

– Vi har hatt diskusjoner om fagdisipliner, og tredimensjonal kunst har måttet argumentere for sin rette plass. Det har falt både fleipete og alvorlige kommentarer om verdi og praksis. Men tredimensjonal kunst har etterhvert fått en veldig viktig posisjon, og vi har vært en bra gjeng som har drevet utviklingen, også på tvers av linjene, forteller Røysamb.

Disiplin, ferdigheter og kreativitet danner grunnmuren i linjen tredimensjonal kunst, som ellers på skolen. I dag velger litt under en tredel av elevene denne studieretningen, og Røysamb omtaler undervisningen som et sted «mellom søl og sofistikert tanke». Elevene må være komfortable med å bli skitne og slitne, og de stifter intimt bekjentskap med alt fra bløte til tunge og tørre materialer.

– Mange av studentene får en ekstatisk, fysisk lykkeopplevelse, de lengter etter å stikke henda ned i en bøtte med halvstivna gips, sier Røysamb. Målet er å gi studentene et vokabular av ferdigheter, teknikker og materialforståelse som de kan bruke senere. Og dette tar tid.

– Det må være langtekkelig og kjedelig, og det må ta mange dager, fordi den erfaringen, å lære en metode, tar tid! Du er nødt til å gjøre jobben, og for veldig mange studenter kommer det som en overraskelse. De må erfare form og prosess gjennom kontakt med materialer, og kjenne hvordan leire er annerledes enn tre, isopor, stein og betong – hvordan noe seigt er annerledes noe som er tørt og pulveraktig. Det er erfaringer du ikke får av å trykke på en iPad. Studentene får en fysisk minnebank, de kan tenke voks og liksom kjenne det i fingrene, sier Røysamb.

Kunstner-lærer og lærer-kunstner

Tre år før skolestart, i 1967, arbeidet Einar Granum som omviser for Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. Samtidig gikk det en debatt i avisene om direksjonsformannen, Morten Krohg, som hadde tatt Huset og utstillingene i en mer politisk og estetisk radikal retning. «Når man trer inn i Kunstnernes Hus, spør man seg selv: Er det her overhodet tale om ærbødighet for noe som helst?»¹⁵, skrev en indignert skribent i Morgenbladet. Han savnet de eldre, alvorlige kunstnerne, og karakterisert klientellet i Husets kafe som «fusentaster og unge, selvoppnevnte genier.»

På oppdrag for tidsskriftet Aktuell lagde fotografen og kunstneren Kåre Kivijärvi en reportasje16 for å under[1]søke om det virkelig stod så dårlig til. Kivijärvi intervjuet omviseren Granum, som her ble introdusert som «grafiker»: Var Kunstnernes Hus «kunstens svar på Sodoma?».

«Man kan ikke vente annet enn at disse menneskene skiller seg ut», svarte Granum. «De har noe å meddele, noe å gi, men kanskje de aldri blir hørt, fordi deres vei går på tvers av den materialistiske allfarvei.» Han forklarte hvordan alle hadde lange utdannelser fra Kunst- og Håndverksskolen, og senere kunstakademiene, men at det etterpå var ingen som hadde bruk for dem. Dessuten var det ikke bare de yngste som hang i kafeen på Kunstnernes Hus, ifølge Granum. De eldre «kommer hver gang de har trang til nye impulser, når de sitter i sin alderdom og jamrer seg over døende skaperkraft.»

Kivijärvi stopper i tillegg opp ved en «fedevarehandler fra Drammensdistriktet» som hadde hørt rykter om to merkelige personer som satt i kafeen, og nå var han kommet for å se dem med egne øyne. «Folk kommer langveis fra for å titte på meg», bekrefter billedkunstner og kafegjest Ole Jørgen Pollan, «i går sto det tre kunstkritikere og glodde olmt».

Sent på 60-tallet, i en perifer kunstby som Oslo, virker det som om behovet for å rekruttere og utdanne nye kunstnerne, og å innvie et større publikum i kunstens grunnleggende regler, til «sansenes og følelsenes verden»¹⁷, er påtakelig. Einar Granum viet hele sitt liv til denne oppgaven.

«En billedkunstner som velger å gå ut over det å stå foran sitt staffeli, som også velger lærergjerningen», skrev kunstner og EGK-lærer Siri Blakstad i teksten som ble publisert til EG.s minneutstilling etter hans død¹⁸, «har et brennende behov, et kall, et ønske om å dele med andre den skjønnhet, den berikelse som kunsten til alle tider har gitt menneskene.»

Stadig voksnere

En annen som mange år senere gikk ut over det å stå ved sitt staffeli var Ilmi Gutzeit Mathiesen, billedkunstner og førsteamanuensis ved OsloMet. Hun har akkurat undervist akt i studieretningen Kunst og formidling, «akkurat som på Granum!», da hun tar telefonen. Mathiesen ledet skolen i fire år fra 2008 og var en del av en stadig profesjonaliseringsprosess. Hun ble den første rektoren som satt på åremål, og jobbet mye med å vekte og klassifisere studieemnene i tråd med det nye fagskolesystemet. Samtidig var hun «lojal mot opplegget».

– Jeg var glad i skolen. Det å videreføre tankene til Einar og samtidig og være med på å utvikle skolen var spennende.

Hun ble først kjent med EGK da hun studerte der på åttitallet.

– I tillegg var jeg vaktmester. Slik finansierte jeg andreåret mitt ved å være den som åpnet dører, vasket og malte gulvet blått før sommeren. Med vaktmesterjobben fikk jeg et nært forhold til Sidsel og Einar. Etter kunstakademiet kom jeg tilbake og begynte å undervise på skolen, og kom til rektor[1]stillingen fra fagstaben.

– Men du må nesten flytte hjemmefra en gang, sier Mathiesen, som ble inspirert av rektorjobben til søke seg til akademia, der kunstnerisk forskning nå er en del av jobben.

Kunstnerbakgrunnen delte Mathiesen med Sonja Wiik, som etterfulgte henne i rektorstolen fra 2012, før nåværende rektor Eva Løveid Mølster fulgte i 2017, da med en annen bakgrunn: Hovedfag i filosofi fulgt av bred erfaring fra utdanningssektoren. Wiiks periode var i starten preget av «høyskoleprosessen» der skolen over flere år hadde sett på mulighetene for å til et bachelorstudium innen fordypningsområdet maleri.

– Jeg vurderte det som interessant, samtidig så jeg at fagskolenivået som Granum tilhørte var uhyre viktig i et lengre kunstfaglig utdanningsløp.

Wiik hadde erfaring med lignende prosesser fra sin tid som dekan på Kunsthøgskolen i Oslo.

– Skolen hadde med en intern gruppe allerede jobbet noen år med disse problemstillingene, og under min tid ble i tillegg en ekstern komité nedsatt. Det ble foretatt en rekke befaringer og grundige undersøkelser ved andre kunsthøgskoler. Konklusjonen ble at det kunne bli en høy pris å betale. En endring ville gå ut over det høye nivået og undervisningskvaliteten Granum representerte. Den årelange diskusjonen med å vurdere om skolen skulle søke akkreditering som høyskole, ble etter behandling i styret lagt på is inntil videre.

– Jeg tror styret var skuffet. Skulle skolen tilpasse seg et høyskolenivå, måtte undervisningen legges opp på en helt annen måte. Slik jeg vurderte det, ville man miste mye av skolens kvalitet gjennom de krav som en søknad om høyskolegodkjenning ville medføre.

I Eva Løveid Mølsters periode, fra 2017, har skolen kunnet dyrke og videreutvikle identiteten sin uten å skjele til spørsmålet om høyskolenivå. EGK har både blitt med i Samordna opptak og knyttet seg til Studentsamskipnaden. Sistnevnte kom som en av flere positive følger av den nye fagskoleloven i 2018, som endret vilkårene for studenter på alle typer fagskoler. En viktig forandring var at fagskolepoengene nå ble til studiepoeng.

– Endringene i den nye loven har utvilsomt hevet fagskolestudentenes status. Studentene våre fikk nå tilgang til blant annet billige og gode studenthybler og gratis psykisk helsehjelp, gjennom Studentsamskipnaden. Studiepoeng er noe arbeidsgivere forstår, og kan dermed være med å sikre høyere lønn for den som skal inn i arbeidslivet, sier Løveid Mølster.

En del av studentmassen hos EGK ønsker seg videre til en utøvende bachelor- eller mastergrad i kunstfag, men trenger å styrke kompetansen sin for å komme inn på kunstakademiene og andre studier med trange nåløyne. Dette er trolig opphavet til tilnavnet «forskole», et begrep som kanskje spesielt innenfor kunstfeltet brukes uformelt om en rekke ellers innbyrdes ulike skoler som Strykejernet, Asker Kunstfagskole eller Oslo Fotokunstskole. Formelt er det imidlertid bare noen av disse som drives som fagskoler, med alt det innebærer av rettigheter for både skolen og studentene.

EGK er ledende blant de kunstneriske fagskolene, og sammen med direktør Ottar Gjerde har Løveid Mølster vært opptatt av å styrke arbeidet med hele fagskolefeltet. De to har dermed tatt lederroller i både Norske fag- og friskolers landsforbund (NFFL) og Forum for kunstfaglig utdanning (FORUM).

Gjerde ble direktør i 2008, og tjente også som vikarierende rektor en periode i 2012. Han har vært en viktig pådriver for skolens utvikling, og er vanskelig å stoppe når han begynner å snakke fagpolitikk:

– Fra 2015 ble fagskolene løftet frem som et prioritert skolepolitisk satsingsområde både i regjering og Storting. Skolen vår var svært aktiv for at studentene skulle få samme rettigheter og status som universitets- og høgskolesektoren. Som leder for FORUM fremmet vi flere forslag på å starte et studentforum på lik linje med dem. I 2013 ble det skipet en forening, Organisasjon for norske fagskolestudenter (ONF), der skolen vår betalte en startkontingent for alle studentene så de hadde startkapital. En av de store kampene var at vi skulle kunne få lovfestet rett til å bruke studiepoeng i stedet for fagskolepoeng. En student hos oss, Silje Kjørholt, ble valgt til leder i ONF og gjorde en formidabel fagpolitisk jobb. Hun ble lagt merke til på Stortinget og andre viktige arenaer med sin argumentasjon. Vi vant saken i 2019! forteller Gjerde.

Når uventede dramatiske samfunnsomveltninger inntreffer, må skoleledelsen være våken. I Løveid Mølsters periode måtte skolen håndtere både en verdensomspennende metoo-bevegelse som stilte nye krav til alle typer institusjoner (hun fikk våren 2018 på plass etiske retningslinjer og rutiner for varsling, i samarbeid med studenter og ansatte) og drøye to år senere en pandemi av voldsomt omfang. Krisehåndteringen etter koronautbruddet krevde en ekstraordinær omorganisering med tanke på både bygningsmasse, ansatte og studenter.

– Over natten ble skolen stengt og studentene måtte jobbe hjemmefra, uten tilgang til fysisk veiledning, verktøy, materialer eller de store, lyse lokalene. Hvordan følger du opp og legger til rette for studenter som fra studenthybelen skal ha det samme læringsutbyttet som i skulptursalen med tilgang til leire, armeringsjern og kavalett? Men vi løste det, da alle ansatte møtte utfordringen med stor arbeidsvilje og funksjonelle løsninger. Vi hadde allerede fått på plass en digital læringsplattform, og begynt å tildele hver student hovedlærer på førsteåret og hovedveileder på andreåret. Det viste seg å være avgjørende for oppfølgingen studentene fikk mens skolen var stengt.

Studenten og strukturen

En annen endring i siste rektorperiode er det nye kravet (2019) om at alle nyansatte skal ha en formell pedagogisk utdanning; på kunstskole har ellers tendensen vært at lærernes kunstfaglige kompetanse verdsettes aller høyest, og EGK har ikke vært noe unntak.

Måten lærere veileder studenter på har endret seg mye siden Einar Granums dager på 70- og 80-tallet. Der Granum kunne vært streng, kort, presis og veldig konkret, snakker dagens lærere mer om prosess, og om årsaker og muligheter. Det finnes i mindre grad riktige og gale svar, men studentene skal få individuelle og begrunnede tilbakemeldinger om hva det er ved arbeidet som fungerer, hva slags effekt det skaper, og hva som kan gjøres annerledes. Refleksjon om egen utvikling og om å bruke håndverket til å utvikle kunstneriske tanker og mening, har blitt viktigere. Gjennom å sanke materiale, undersøke teorier og se arbeidet i sammenheng med litteratur, historie, filosofi og samfunnet for øvrig, bygger studentene en metode for å utvikle kunstneriske arbeider.

– Hvis studentene er aktive og læreren er skjerpa, blir det interessante diskusjoner. Så roser vi innsats, fordi innsats kan vise seg å være det eneste noen har, før de plutselig finner fram til en løsning. Vi jobber jo som en slags psykologipraksis light, sier Røysamb.

Mester-elev-modellen er for lengst innhentet av en helt annen pedagogikk.

– Jeg kan kritisere en blåfarge, mens en student svarer at fargen er fin. Ingen ville synset på tvers av fargeteori foran Einar Granum, sier Røysamb.

Julie Arntzen sier det slik:

– Beige, sa vi, for det var en mote-farge. «Beige!», sa han. «Gamle damers bleke legger! Beige er ikke en kunstnerfarge, men et påfunn».

Finnes det en typisk «Einar Granum-student» i dag? Og hvordan har hen forandret seg gjennom tiårene?

– Studentene er en miks av folk som er interessert i kunst, design, arkitektur og som vil lære om the basics. Mange er akkurat ferdig med videregående- eller folkehøyskoler. I tillegg er det alltid noen ganske voksne studenter som har vært ute i arbeidslivet lenge, og som nå er klare for nye utfordringer. Hvis vi sammenligner med kunstskolene Prosjektskolen og Strykejernet, så er nok Einar Granum-studenten mer strukturert, sier kunstner Daisuke Kosugi (f. 1984, Tokyo), som studerte her fra 2009 til 2011.

For ham selv var det samtalene og gjennomgangene etter kursene som skapte interessen for å jobbe med kunst.

– Lærerne var veldig gode til å snakke med studentene om deres egen praksis. Det var ikke tvang om å gjøre noe riktig. Før jeg begynte her var min tilnærming til kunst hvorvidt jeg forstod eller ikke forstod – at noe var bra eller dårlig teknikk, eller om jeg likte eller ikke likte estetikken. Men etter gjennomgangene på skolen lærte jeg å ikke stresse med å forstå eller tenke på kunst som et ferdig produkt. Ved å beskrive mer hva jeg så, kunne jeg forstå potensialet i hva jeg hadde laget, sier Kosugi.

Senere studerte han ved Kunstakademiet i Oslo og startet sammen med Ina Hagen visningsstedet Louise Dany, hvor diskusjon og refleksjon var en viktig del av programmet. I dag arbeider han hovedsakelig med film, og har akkurat hatt gjesteforelesning på skolen.

Noen studenter går rett videre til produktdesign, arkitektur, kunsthåndverk og andre materialbaserte disipliner. De blir skuespillere, illustratører, scenografer, konservatorer og kunsthistorikere. I likhet med Kosugi kommer dessuten en betydelig andel av studentene inn på landets kunstakademier. Arbeidsdisiplinen, struktur, og treningen i refleksjon og selvpresentasjon kommer godt med også for de EGK-studentene som ender med å ville bli gartnere, lærere eller sykepleiere.

Flere Granum-studenter har engasjert seg i galleridrift og formidling. Tuva Trondsdatter Trønsdal (student 2013-2014) driver for eksempel Galleri Golsa i Oslo, som viser både norske og internasjonale samtidskunstnere. Kunstner Ruben Steinum (student 2006-2008) har derimot engasjert seg i kunstpolitikken, og er i dag styreleder for organisasjonen Norske Billedkunstnere. Det samme gjelder Steffen Håndlykken (2001-03), styreleder for Unge Kunstneres Samfund.

Skolen har dessuten utdannet flere utøvere som senere har skapt seg internasjonale karrierer. Sandra Mujinga (student 2008-2009) arbeider i skjæringsfeltet mellom installasjon, mote, musikk, digitale identiteter, og spørsmål knyttet til synlighet og usynlighet. Mujinga ser «ut til å fange opp noen helt sentrale estetiske og politiske problemstillinger som nok kommer til å prege mange kunstnerskap i årene fremover»¹⁹, skrev det nordiske tidsskriftet Kunstkritikk om hennes store soloutstilling på Bergen Kunsthall høsten 2019.

Fredrik Værslev (student 2001-2003) arbeider med en type formalistiske malerier som gjerne etterligner andre typer overflater, som i serien med Terrazzo-malerier hvor kunstneren imiterer typiske steingulv. Maleriene beveger seg mellom abstraksjon og representasjon, samtidig som de «påkaller ekspressiviteten og spontaniteten i den abstrakte ekspresjonismen»²⁰. Slik arbeider Værslev konseptuelt med maleritradisjonen fra modernismen og til i dag. Han har hatt solopresentasjon på Astrup Fearnley Museet og vært Festspillutstiller i Bergen Kunsthall, og arbeidene hans omsettes i stor skala internasjonalt.

Konseptuelt arbeider også kunstneren Gardar Eide Einarsson (student 1994-1995). Siden 2010-tallet har han vært en av Norges mest fremtredende samtidskunstnere, og i likhet med Værslev har han stilt ut på det toneangivende galleriet STANDARD (Oslo) og hos Astrup Fearnley Museet. Einarsson arbeider ofte med motiver fra amerikanske subkulturer, revolusjonære grupper og gangstermiljøer, materiale han har hentet på nett. Arbeidene hans undersøker ofte makt og hvordan det kommer til uttrykk i bilder. Felles for mange av prosjektene hans er en satirisk og humoristisk undertone²¹.

Gullet vårt

Kunstner Daisuke Kosugi er ikke den eneste tidligere granumstudenten som finner veien tilbake til skolen som gjestelærere. Mange som ham kommer tilbake hvert eneste år for å undervise, enten i faste stillinger eller som gjester.

– At skolen benytter seg av yngre gjestelærere, er nødvendig, sier lærer Julie Arntzen, som har en lang historie med skolen:

Hun studerte ved EGK på åttitallet, og har også vært aktmodell, materialforvalter og vikarierende rektor ved skolen, og har nå undervist der i nitten år. Hun forteller at balansen mellom nødvendig fornyelse og bevaring av skolens særegenhet, den håndverksmessige kompetansen, diskuteres levende.

Mange av lærerne har jobbet ved skolen i tjue år, noen enda lengre. Men de er ikke her på fulltid: Ingen jobber mer enn 50%, de fleste har mindre stillinger. Alle skal ha en aktiv billedkunstnerpraksis, og det står i statuttene, forteller hun.

– «Gullet vårt», den håndverksmessige kompetansen, snakker vi mye om i kollegiet. Og dét er det grunnleggende: At studentene skal kjenne og mestre faget fra grunnen av og gjøre det til sitt eget. At dét skulle være utdatert, faller vel på sin egen urimelighet. De gode søkertallene våre gir et hint. Vi har hatt folk som har gått noen år på Kunstakademiet, og så søker seg til førsteåret på Granum. De sier de føler de mangler det grunnleggende, det håndtverksmessige. Det taler sitt tydelige språk.

Einar Granum Kunstfagskole startet i det små som en mann- og konebedrift. Men læremøtene foregår ikke lenger i bilen eller på sengekanten. På fundamentet Einar og Sidsel Granum bygde opp over mange år, har nye rektorer og en erfaren lærerstab utviklet en slitesterk identitet. Og hvor skal de herfra? Jubileumsåret blir det siste med Per Einar Granum, grunnleggerens sønn, som styreleder. Vervet går så til Dag Tørvold, som nå smiler på telefonen:

– Om også jeg er en Granum?

Juristen må erkjenne at han tiltrer som styreleder etter den gamle granumoppskriften med å engasjere utvidet familie og vennekrets: Hans kone er nåværende styreleders kusine. Tørvold har imidlertid merittene i orden, med lang fartstid som leder i norske og internasjonale bedrifter. Kunstbransjen har han også vært innom, blant annet som styreleder i Blomqvist Kunsthandel. Han har sittet i EGKs styre siden 2018.

– Som alle institusjoner må skolen videreutvikles, følge med i tiden og møte fremtiden. Det skal vi få til uten å gå på akkord med prinsippene om å gi grunnleggende kunstfaglig utdanning og ivareta studentene på skolen. Jeg vil bringe videre det som er i Einars og Granum’enes ånd.

-

Noter

(1) Skolen ble omdøpt til Einar Granum Kunstfagskole i 2001, i tråd med ønsket om å utvide mot designfagene ved siden av billedkunsten.

(2) Liss Hegge, «Feirer femogtyve farverike år», i Aftenposten Aften, 6.6.95.

(3) 1937-41, daværende Statens Håndverks- og kunstindustriskole (snl.no, besøkt 20.10.20).

(4) «Bærums-kunstner starter tegne- og maleskole i Oslo» i Budstikka, 2.1.70

(5) «Ny dekorasjon- og reklameskole ser dagens lys i Oslo 3. november» i VG, 17.10.69.

(6) Bodil Fuhr, «Hva lærte du på skolen idag?» i Aftenposten, 12.11.79

(7) «Norsk maler med første «lærebok» i kunstopplevelse» i Arbeiderbladet, 14.1.76.

(8) Einar Granum, Vi ser på kunst: en nøkkel til kunstopplevelse, Einar Granum kunstskole, 1976, s. 9

(9) Kjell Norvin, «Elementært om det elementære», i Morgenbladet, 15.11.76

(10) Even Hebbe Johnsrud, «Nyttig om kunst», i Aftenposten, 3.9.76

(11) Harald Flor, «Nyttig instruksjon, teori med svakheter», i Dagbladet, 23.7.7

(12) Øystein Ustvedt, Ny norsk kunst etter 1990, Fagbokforlaget, 2011, s. 7

(13) Ulf Renberg, «Ingen plass for fritidsgenier», Arbeiderbladet, 3.6.95

(14) Børre Haugstad, «Kunstskole langs «Nye Karl Johan»», i VG, 18.1.06

(15) Yngvar Senstad, «Kunstnernes Hus», i Morgenbladet, 2.10.67

(16) Kåre Kivijärvi, «Kunstens sodoma?», i Aktuell, 14.10.67

(17) Einar Granum, Vi ser på kunst: en nøkkel til kunstopplevelse, Einar Granum kunstskole, 1976, s. 78

(18) Siri Blakstad, «Einar Granum (1920-1992)», i Einar Granum – Minneutstilling, Oslo Kunstforening, 1994. s. 3. (nb.no, besøkt 20.10.20).

(19) Kristoffer Jul-Larsen, «Drøm[1]men om usynlighet», Kunstkritikk.no, 13.1.20

(20) Utstillingskatalog, «Fred[1]rik Værslev - Fredrik Værslev as I Imagine Him», Astrup Fearnley Museet, 2018 — 2019

(21) Nina Sundbeck-Arnäs Kaasa, «Gardar Eide Einarsson», (snl.no, besøkt 20.10.20)

-

EINAR ANDREAS GRANUM

× Født 30. juni 1920 i Bergen, død 25. februar 1992 i Bærum

× Kunstner, pedagog og grunnlegger av EGK

EINAR GRANUM KUNSTFAGSKOLE (EGK)

Etabl. 1970

× Beliggende på Vulkan-området i Oslo sentrum

× Tilbyr, som landets største, en toårig høyere yrkesfaglig utdanning i visuelle kunstfag

× Mulighet for fordypning andre studieår innen tegning, maleri eller tredimensjonal kunst.

× Fullført og godkjent gir den toårige utdanningen 120 studiepoeng og graden «høyere fagskolegrad i visuelle kunstfag».

× Godkjent av NOKUT

× Kvalifiserer til full støtte hos Lånekassen

× Tilknyttet Studentsamskipnaden SiO

-

Les mer: Kunstfagskole i særklasse (kunstavisen.no) (klikk på lenken)

Les mer: Oslos første private kunstskole 50 år: – Jeg følte det var dommedag hver fredag (klikk på lenken)