Dype spor uten å trampe. Historien om Sidsel Granum

Av: Vilde M. Horvei

Hentet fra jubileumsboka: "Ingen plass for fritidsgenier. Einar Granum Kunstfagskole 50 år" (2020) (klikk på lenken)

«Uten Sidsel hadde ikke skolen vært den samme», har det ofte blitt sagt på Einar Granum Kunstfagskole (EGK). Noen har til og med foreslått at skolen burde hete Einar og Sidsel Granums Kunstfagskole. Ikke for å undergrave Einar Granums kunstneriske og pedagogiske kraft, men fordi de var to som sammen dannet skolens bærebjelker, om enn på ulikt vis.

Fortellingen om Sidsel Granum (1925-2002) er ikke preget av famøse hendelser som etterlater et ettermæle med store bokstaver og utropstegn, som Einars. Han var det bærende elementet for skolens pedagogiske og kunstneriske utvikling, og var i besittelse av en formidlingsevne som bergtok ethvert publikum – Sidsel inkludert.

Som student hadde Julie Arntzen1, tidligere elev og nåværende lærer ved skolen, iakttatt Sidsel da hun en gang stod i døråpningen og så Einar gi studentene en entusiastisk innføring i hvordan musikk kunne inspirere til tegning. «Blikket hennes var fylt av beundring – hun så alle de beste sidene ved ham», sier Arntzen. Dét var nok ikke alltid like lett, da Einar i perioder kunne drikke noen glass for mye, og følgelig kunne bli svært usaklig i sine kommentarer, på både Sidsels, lærerne og studentenes bekostning. I møte med dette beholdt derimot Sidsel alltid roen. Noen beskriver det som en passiv tilnærming, andre som trygt og stoisk, men samtlige forteller at Sidsel Granums stødige ro i disse periodene var essensiell for at skolen skulle fungere optimalt.

Når det likevel har vært vanskelig å få helt tak på hvem Sidsel var, har nok dette en sammenheng med hvordan hun bar seg selv og sin historie – det private var privat, og de store følelsene ble sjelden vist utad. Hun ble oppfattet som en autoritativ trygghet, streng og direkte, men også generøs og avbalansert, av skolens ansatte. Sidsel var ikke uten temperament, hun viste det bare ikke offentlig.

På privaten fikk temperamentet noe mer spillerom. Sidsel og Einar var nylig uteksaminerte artianere, og hadde ikke vært forlovet lenge, da de sommeren 1945 besøkte venneparet Aukrust på familiens gård i Bøverdalen. Hva som var utgangspunktet vet ingen, men det oppstod en høylytt krangel mellom Sidsel og Einar, med det resultat at Sidsel ble så rasende på Einar at hun brøt forlovelsen. Demonstrativt kastet hun forlovelsesringen i høyet på gården. Historien forteller at de skværet opp, men hvordan og hvorfor er igjen ukjent. Enden på visen var i alle fall at de kort tid etter krabbet rundt og lette febrilsk etter «ringen i høystakken» sammen, for å kunne gjenoppta forlovelsen.

For Sidsels og Einars generasjon var det langt ifra selvsagt at kvinner tok artium, enda mindre sannsynlig at de tok utdannelse utover dette eller at de var i arbeid etter at barna ble født. Det virket for mange menn skremmende at kvinner skulle ut og bli selvstendige personer uavhengig av sin ektemann. Einar var nok blant disse². Men for Sidsel var kvinnesakskampen viktig i den forstand at kvinner ikke skulle stå i takknemlighetsgjeld til menn. Hvor mange runder det tok med diskusjoner før Einar skjønte at slaget var tapt vites ei, men fra siste halvdel av 60-tallet tok hun seg deltidsjobb for å spe på økonomien, blant annet hos Aftenposten; senere, etter at skolen hadde vært i drift noen år, ble hun altså EGKs administrative og økonomiske overhode.

Men før hun kom dit hen var hun hjemmeværende husmor i mange år, med en rengjøringshjelp som hennes mor, Adele Hemstad, finansierte, og med to barn. Husstanden på fire personer og én kunstnerlønn hadde ikke midler til slikt, men for Hemstad-familien var det på sin plass at deres datter skulle ha bistand i hjemmet. Dessuten var fru Simonsen en eldre dame med beskjeden inntekt. For henne var lønnen arbeidet gav helt avgjørende. For øvrig var det for Hemstad-familien vel så viktig med utdannelse.

Sidsel og broren Erik vokste opp i en familie hvor far var offiser og advokat og mor tok artium i en alder av 19 år og ble en av bare omkring 25 kvinner som avla eksamen artium i Norge i 1916³. Sidsels far, Kristian Hemstad, sa ved en anledning til Sidsel at «en utdannelse gir alltid nyttig kunnskap og åpner muligheter, det å få barn betyr, på tross av alle gleder, offer, offer, og alltid offer. Du må få deg en utdannelse.»⁴ Det skulle imidlertid by på en del utfordringer for Sidsel å gjennomføre sin.

På grunn av farens arbeid som juridisk direktør i Union, Norges nest største papirindustribedrift⁵, flyttet familien Hemstad fra Jar i Bærum til Skien i 1935. Sidsel gikk da i 5. klasse. Noen år senere begynte hun på middelskolen i Skien, hvor hun møtte Solveig Fæhn Kolstø, som ikke bare ble en venninne livet ut, men som siden kom til å bli nærmest fast inventar som fysioterapeut på EGK (til både glede og frustrasjon for lærerne). I 1940 flyttet familien tilbake til Bærum, denne gangen til Stabekk, og Sidsel begynte da på Stabekk Kommunale Høiere Allmennskole, hvor hun fullførte middelskoleeksamen6. Midt i utdanningsløpet havnet imidlertid skolens administrasjon i åpen konflikt med Norges Lærersamband, som ville føre undervisningen i en nazistisk retning. Flere lærere ble i 1941 arrestert for å motsette seg den nazistiske linjen, og rektor Johan Hertzberg ble «permittert for resten av sin funksjonstid»⁷.

Etter at «nazirektoren Nordberg»⁸ tok over, og de arresterte lærerne offisielt ble avskjediget, gikk foreldre og portrettlærere sammen for sakte, men sikkert, å tappe skolen for elever⁹. Siden Sidsels far i denne perioden ble satt i tysk krigsfangenskap, er det ikke underlig at Sidsel var blant elevene som ble forflyttet. Hun ble innskrevet på Grimeland privatskoles reallinje i 1942. To år senere ble hun uteksaminert, men eksamineringen skjedde ikke helt etter Sidsels egen standard. Realfag var hennes domene, og ved eksaminering hadde hun «kun» fått Meget godt i matematikk, fremfor den ønskede Særdeles godt. Sidsel gråt seg gjennom natten etter sensuren. Men hun fikk tross alt – kun et par poeng fra å bli Preseterist, den høyeste utmerkelsen man kunne få – sin Examen Artium. Dette var ikke det eneste hun fikk med seg fra Grimeland skole, for en av dem som avla eksamen samtidig med henne, var den fem år eldre Einar Granum, som siden ble hennes ektemann, kollega og livs største kjærlighet. Eksamensfeiringen i 1944 måtte nødvendigvis vente på grunn av krigen, men året etter ble det avholdt en storartet feiring. Sidsel, som vanligvis var svært nøysom med alkohol, mintes denne feiringen som «...den eneste gangen jeg har vært så full at bakken reiste seg opp og slo meg i ansiktet.»¹⁰

Sidsel hadde imidlertid ingen plan om å si seg fornøyd med artium. Etter Grimeland begynte hun på Universitetet i Oslo for å studere matematikk og fysikk. Men selv om hun avla forberedende prøver¹¹ og et utvalg matte- og fysikkeksamener, rakk hun ikke å fullføre studiene før hun ble gravid med sitt første barn, Per Einar, like før fylte 21 år. Utdannelsen måtte følgelig settes på vent.

Einar og Sidsel giftet seg kort tid etter, 2. mars 1946. Det var ikke enkelt for en familie på tre å skulle leve av én inntekt, spesielt ikke en kunstnerinntekt. I tillegg studerte Einar på Kunstakademiet de første årene av Per Einars liv, hvilket ikke innbragte den store lønningsposen. Den lille familien bodde derfor hos Sidsels foreldre på Stabekk frem til 1953, da de flyttet til en nybygget bolig på Nadderud. Familien talte da fire personer, med Kjersti på to år. Einar hadde stadig vært interessert i undervisning og tatt en del oppdrag for Bærum Maleklubb, men hans faste lærerkarriere ble nok noe fremskyndet av Sidsel. Trolig hadde hun sett seg lei på den dårlige økonomien da hun sterkt oppfordret ham til å søke den faste stillingen som tegnelærer på Nadderud realskole og gymnas i 195812. Her ble han i 12 år, før han i 1970 etablerte sin egen kunstskole.

I denne perioden valgte Sidsel å konvertere til katolisismen. Einar hadde mottatt et kunstnerstipend som gjorde det mulig for ham å dra på studiereise til England, sommeren 1959. Sidsel var selvsagt med, og da de to ankom Bath, ble de kjent med den kunstinteresserte munken Fader Wulston. Wulston introduserte dem for Jon Martin Gran, som senere ble Norges første katolske biskop. Sidsel, som allerede hadde fått interessen for katolisismen vekket i Spania, hvor familien bodde i 1957-58, følte at katolisismen i større grad enn Den norske kirke representerte et fellesskap, hvor man ikke «...kun møtes på søndager og kirken er stengt resten av uken»¹³. Hun konverterte i 1965 etter å ha gått i lære hos dominikanerne i Oslo i et par år.

Einar syntes ikke noe særlig om at Sidsel skulle konvertere til katolisismen. For ham holdt «barnetroen» lenge, men han var likevel pragmatisk nok til å skjønne når slaget var tapt. For Sidsel representerte katolisismen et miljø og et felleskap – et sted hun alltid kunne gå for å snakke om ting som opptok henne. Den katolske kirken gav henne nok en følelse av et større formål, og i mange sammenhenger styrke. Med tiden aksepterte også Einar hennes katolske tro. Han var ikke vond å be med på juletrefest i den katolske kirken i Bærum, hvor man fritt kunne forsyne seg med øl fra store tønner¹⁴.

Mens Einar var i full gang med å etablere EGK, først som kveldskurs, hadde Sidsel gitt seg hen til psykologistudier på Universitetet i Oslo. Dette var en interesse som hadde blitt vekket med årene – kanskje av hennes egne opplevelser i terapi, kanskje av katolisismen eller som et resultat av Einars plutselige utskeielser. Ingen vet med sikkerhet, men Einar kom siden til å referere til Sidsels psykologikunnskaper med den største beundring i enhver passende sammenheng, tross at hun dessverre aldri fikk fullført studiene. Hun var kommet et stykke på vei da hennes mor i 1971 ble innlagt på sykehus og senere døde, og besluttet å droppe ut rett før eksamen av hensyn til en familie som måtte ivaretas.

Det ble aldri til at hun gjenopptok psykologistudiene, ei heller matematikk og fysikk, først og fremst som resultat av hennes rolle som familiens stabile omsorgsperson. Men hun sørget etter hvert for å ta Handelsbrevet, slik man den gang måtte hvis man skulle drive eget selskap, og gikk 100% inn i EGK. Handelsbrevet var en enkel sak for en med klisterhjerne og sans for matematikk og regnskap, men det var viktig all den tid EGK var organisert som et aksjeselskap.

Da skolen i 1988 fikk innvilget 75% driftsstøtte over statsbudsjettet, var det hun som trakk i trådene. Det var også hun som etter Einars død i 1992 jobbet for å få omgjort skolen fra aksjeselskap til stiftelse, noe man etter flere års arbeid lyktes med i 1998. For Sidsel var dette en utvikling for å sikre den videre driften av skolen: Så lenge skolen var et aksjeselskap, ville den kunne selges. En stiftelse, mente Sidsel, ville bedre sørge for at Einars pedagogiske og kunstneriske ettermæle fikk leve videre i den formen han hadde ønsket.

Men hun var ikke bare et administrativt hode og den som sørget for at Einar kunne vie all sin tid til de kunstneriske og pedagogiske oppgavene. Både Einar og Sidsel var i særdeleshet opptatt av studentenes ve og vel, og så på utdannelsen som langt mer enn bare kunstfaglig undervisning. Kunsten kunne åpne nye dører til forståelse for ens eget sinn, og lukke andre. Skole[1]gangen var like mye en dannelsesreise som et kunstfaglig utviklingsløp.

Mens Einar geleidet studentene gjennom emosjonelle problemstillinger med kunsten som rettesnor, var Sidsel den stoiske og praktiske støtten i bakgrunnen. Døren stod alltid åpen for den som trengte en ekstra samtale. Hvis Sidsel hadde bredt sin vinge over deg, visste du at hun ville stå i stormen både med og for deg. Hun beskrives av alle som kjente henne, fra studenter og ansatte til egen familie, som en person som alltid lyttet – selv når du kanskje strengt tatt hadde en håpløs sak! Da et familiemedlem i frustrasjon vurderte å hoppe av studiene etter fem år på skolebenken, var Sidsel den som manet til å følge drømmene sine og lytte til den indre stemmen¹⁵. Det aktuelle studieløpet ble fullført, men Sidsel hadde igjen vist seg som den som aldri dømte.

Sidsel var også «...generøs, uten at noen visste det», med tidligere administrasjonssekretær Brit Nordlies ord¹⁶. Hvert år ble det arrangert utenlands studiereise for studentene ved EGK. Kostnadene knyttet til reisen måtte studentene dekke selv, men for noen av studentene strakk ikke økonomien til. Dette skulle aldri være et hinder, mente Sidsel, som sørget for at disse kostnadene ble dekket med midler fra hennes egen lomme. Slik var det også med studentenes årskontingenter; hvis Einar hadde besluttet at noen burde tas opp som student, skulle ikke økonomien stå i veien¹⁷.

Sidsel og Einar var enige om at alle studentene var like viktige, uavhengig av hvilke problemstillinger de brakte med seg inn. Tross at det var Sidsels avgjørelse, hadde hun nok full rygg[1]dekning hos Einar da hun etter hvert ansatte sin gode venn Solveig Fæhn Kolstø, som etter en trøblete skilsmisse hadde utdannet seg til fysioterapeut. Sidsel hadde selv fått god hjelp gjennom fysioterapi, og så nok sammenhengen mellom fysikk og psykisk helse.

Denne avgjørelsen var langt ifra like populær hos alle lærerne. Solveig kunne nemlig finne det for godt å beordre bedre stå- og sittestillinger for både studenter og lærere i studio. «Den holdningen der...», var en setning som stadig ble uttrykt i klasserommet, før hun rettet dem opp.

Men enda mer irriterende for mange var det da Solveig irettesatte lærere som lot skolens aktmodeller stå i de mest halsbrekkende stillinger. Aktmodellene skulle ivaretas på lik linje med de øvrige ansatte og skolens studenter. Dette var både Sidsel og Einar bren[1]nende opptatt av. Aktmodell var et yrke på linje med alle andre, og måtte følgelig utføres på de samme premissene.

For Sidsel var det essensielt at man skulle kunne ha denne jobben som en fulltidsprofesjon, men med bransjens varierende honorarer førte usikre forhold til at mange måtte gi seg. Sidsel sørget for at EGK gjorde sitt for å sikre modellenes profesjon ved et høynet honorar, og skolen ble med dét en foregangsmodell for andre norske kunstskoler.

Sidsel var den som sendte ansatte ut for å oppsøke studenter hun ikke hadde sett på en stund og sørget for at lærernes ansiennitetsnivå hadde tilbakevirkende kraft i stiftelsesskiftet¹⁸. Hun var ryddig og presis, hadde orden på regnskapet og timelistene, og sørget samtidig for at skolens studenter og lærere følte seg ivaretatt og hørt.

Det var henne læreren Pierre Lionel Matte gikk til da Einar begynte å fomle i undervisningssituasjoner etter å ha fått hjerneblødning i 1989. Lederen som alltid var så tydelig og overbevisende i sin tale, lot ikke selv til å se at sykdommen hadde konsekvenser. Skrekken som tok lærerne stod i sterk kontrast til Sidsels stoiske ro. Det ble hennes oppgave å hjelpe Einar til å forstå at det var riktig å trekke seg ut av livsverket Einar Granum Kunstfagskole.

Han hadde i forkant satt inn sin sønn, Per Einar, som styreleder. Sammen med Sidsel sørget Per Einar for at Einar ble tatt ut av undervisningssituasjonen, mot hans eget ønske. Han fortsatte likevel en stund med veiledning av studentene og et fåtall forelesninger. Men disse foregikk med Sidsel til stede, som sparket ham i leggen når digresjonene ble for lange. Etter hvert forstod også Einar at det var på tide å trekke seg ut, men han fortsatte likevel jevnlig med å besøke skolen, selv etter portrett å ha avsluttet sitt lærervirke.

Etter Einars død i 1992 fortsatte Sidsel å arbeide med skolen i 10 år frem til sin død, om enn med lavere kapasitet. Hun slet med sykdom i perioden etter at han gikk bort – sykdom som familien beskriver som forankret i en dyp sorg og savn etter Einar, tross at den også hadde medisinsk årsak. Selv om hverdagens normaliteter til dels ble opprettholdt, var det langt fra enkelt for Sidsel å godta at Einar ikke lenger eksisterte. Flere ganger kunne Pia, det eldste barnebarnet, som bodde hos henne i perioden etter Einars død, finne bestemoren stående omfavnet av klærne i klesskapet hans for å ta inn minnene som lukten av dem brakte frem¹⁹.

Den katolske menigheten var viktig i denne perioden, og Sidsel dro ofte til kirken for å sitte i fred med sorgen. Kirkesamfunnet ble et sted hvor hun fant tilbake til gleden ved å videreføre Einars kunstformidling, noe hun fortsatte med både i kirken og med venner og andre kunstinteresserte lyttere.

Sidsels liv ble imidlertid ikke mindre aktivt etter Einars bortgang. Som den moderne og selvstendige kvinnen hun var dro hun ofte til fritidsboligen utenfor Tønsberg, som hun og Einar anskaffet på 70-tallet – med egen bil, selvsagt. I tillegg dro hun til Mallorca hvert år, hvor hun og Einar hadde feriert de siste vintrene før han døde. Foruten å snakke flytende spansk etter flerfoldige spanskkurs, var Sidsel en sosial person som enkelt skaffet seg et nokså stort kontaktnettverk på Mallorca.

Det var her Sidsel befant seg da hun fikk slag og ble innlagt på sykehus – på sin egen 77-årsdag og ti år etter Einars død. Selv om hun kun var delvis ved bevissthet og hadde vanskelig for å snakke, var hun sitt presise jeg helt til siste slutt: Med de to barna ved sin side hørte hun en gang sirener fra gaten utenfor sykehusvinduet. «Der kommer en sykebil», bemerket Kjersti, hvorpå Sidsel, som alltid var svært nøye med å skille mellom antagelser og fakta, poengterte at siden de bare kunne høre og ikke se bilen, «...kan vi ikke vite om det er sykebil, bare at det er en sirenebil.»²⁰ Etter ti døgn på sykehus i Palma ble hun fløyet til Norge. Her ble hun lagt inn på Bærum sykehus og døde tre døgn senere, 25. januar 2002.

Arven etter Sidsel er ikke de prisvinnende bøkene eller samfunnskritiske bragdene. Det er ikke henne man har skrevet skolens historie rundt eller betraktet som nasjonalskatt. Men for skolens studenter og ansatte var Sidsel en helt. En som med rak rygg sørget for at rammeverket stod stødig nok til å tåle tidens tann. En som sørget for at alle på skolen følte seg trygge og ivaretatt.

Sidsel Granum satte dype spor uten å trampe, og for mange skinner hun like sterkt som sin mer kjente ektemann.

SIDSEL GRANUM

f. Sidsel Fanny Hemstad

(f. 12.01.1925, d. 25.01.2002)

× Gift med Einar Andreas Granum fra 02.03.1946 til hans død 25.02.92

Foreldre:

× Adele Hemstad (f. Falck, 1896-1971)

× Kristian Hemstad (1893-1958)

Søsken:

× Erik Hemstad (1921- 2001)

Barn:

× Per Einar Granum, f. 1946

× Kjersti Granum, f. 1951

Noter

(1) Julie Arntzen har tidligere hatt flere roller ved skolen: Materialforvalter, modell og vikarierende rektor.

(2) Per Einar Granum 27.2.20; Kjer[1]sti Granum 4.3.20.

(3) Per Einar Granum 27.2.20; Kjersti Granum 4.3.20.

(4) Kjersti Granum 4.3.20.

(5) Senere en del av Norske Skog.

(6) Senere Stabekk videregående skole. Stabekk Gymnas 1923-1973: Jubileumsskrift, red. av Inger Jahr, 1973, s. 90

(7) Ibid, s. 28

(8) Ibid, s. 28

(9) Ibid

(10) Per Einar Granum 17.3.20

(11) Examen philosophicum

(12) Senere ble Einars stilling utvidet til også å innebære naturfag.

(13) Sidsels ord, gjengitt etter hukommelsen av Per Einar Granum

(14) Kjersti Granum, 9.6.20

(15) Pia Marian von der Lippe, 20.4.20

(16) Brit Nordlie, 29.2.20

(17) Ibid

(18) Pierre Lionel Matte, 29.2.20.

(19) Pia Marian von der Lippe, 20.4.20

(20) Kjersti Granum 4.3.20.

-

Les mer: Kunstfagskole i særklasse (kunstavisen.no) (klikk på lenken)

Les mer: Oslos første private kunstskole 50 år: – Jeg følte det var dommedag hver fredag (klikk på lenken)