Veien videre: Kristine Næss

04. mars 2019

Kristine Næss
Tidligere student Kristine Næss. Foto: Finn Staale Felberg (Oktober Forlag)

Tidligere student Kristine Næss er forfatter. Hun var nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2015 for boka «Bare et menneske». – Lytt til deg selv, prøv deg fram og fokuser, råder hun.


ALDER: 54 år
UTDANNING: Einar Granum Kunstfagskole (1985-1986)
YRKE: Forfatter
FORLAGETS PRESENTASJON: www.oktober.no


Hvorfor valgte du Einar Granum Kunstfagskole?

Jeg var 20 år da jeg søkte Einar Granum Kunstskole. På den tiden hadde jeg et veldig uttrykksbehov, og ønsket hele tiden at jeg kunne «lage» noe, «gjøre» noe. Jeg drømte sterke bilder om natten, og visste ikke helt hvordan jeg skulle kanalisere alt dette. Jeg ville gjerne tegne og male, men synes det var vanskelig å holde på helt alene. Tror jeg så annonse for skolen i avisen, og bare visste at dette var noe jeg måtte.

Hva er dine beste minner fra studietiden på Granum?

Jeg var nok både litt sjenert og litt usikker på om jeg var god nok – det sosiale er derfor litt utydelig for meg i ettertid. Så minnene er knyttet til det vi holdt på med. For det første fargene og formene, blyantstrekene, å se at jeg kunne bruke dem til å skape noe, at de levde – ja, å bli bedt om å se hver dag, å tenke form, å være så visuelt orientert. Det hadde liksom en forsterkende virkning, jeg har vel aldri drømt så mange «bilder» som da jeg tegnet og malte hver dag. Dessuten husker jeg matpausene, at jeg satt og bladde i kunstbøker og drømte meg bort. Jeg trodde vel egentlig det var mulig for meg å bli en av de store. For eksempel identifiserte jeg meg veldig med Edvard Munch, og trodde at jeg var som ham, på en måte. Jeg tror faktisk den type ung stormannsgalskap er bra, at man tror alt er mulig. Det gir kraft!

Hva har du hatt mest bruk for av det du lærte under studietiden?

Jeg er veldig glad for alt jeg lærte om å se. At jeg vet noe om hvordan man skaper form med farger og valører. Kontraster, likheter. Det gjør at jeg får en fordypet opplevelse av å se på kunst, tror jeg. Og jeg tror det er internalisert også, altså at det er med meg når jeg skriver – for språklige bilder handler også om kontraster og likheter, komposisjon. Selv om jeg ikke tenker bevisst på det mens jeg skriver, alt sånt skjer intuitivt. Mens jeg formulerer dette svaret, merker jeg en tristhet over at jeg ikke fortsatte å tegne og male selv om jeg valgte å arbeide med skriving. Hvorfor fortsatte jeg ikke?

Hva er ditt tips til Granum-studenter som vurderer å bli forfatter?

Hvis man har evner og lyst til å gjøre mange ting, kan det være vanskelig å velge. Jeg husker det som en veldig slitsom prosess! Men når jeg tenker tilbake, tror jeg at jeg kjente det, intuitivt, hvor jeg skulle satse, hvor det «brant» mest. Tipset er derfor å lytte til seg selv, prøve seg fram, men å ta et valg på et tidspunkt. Jeg tror det er lurt å ha et hovedfokus. Men samtidig: Å ikke gjøre som meg - ikke slutte helt med alt det andre, å lage kunst. Selv om man forstår at man ikke vil bli en ny Edvard Munch eller hva det nå er man drømmer om. Å lage kunst har en verdi i seg selv – man skaper noe, glemmer seg selv. Det er en god ting.


Søk nå