Veien videre: Nora Gratzag

Dette blir et litt annerledes «Veien videre». For vi snakker med Nora Gratzag som fremdeles er student her på Einar Granum Kunstfagskole. Nora er fra Ungarn og kom til Norge i 2016, og hun har noe på hjertet som hun må dele. Det handler om å komme seg videre. - Jeg forteller min historie for å hjelpe dem som også går gjennom vanskeligheter i livet, forteller hun.

UTDANNELSE: Einar Granum Kunstfagskole (begynte høsten 2023)

INSTAGRAM: @noragratzag

HVA JOBBER DU MED HER PÅ SKOLEN FOR TIDEN, NORA?

-I kveld åpner jeg utstilling på Galler GRANUM sammen med tre medstudenter, Trym Julshamn @trymjulshamn , Li Li @lily_botterli og Sarah Hartman @hartman_kunst .Utstillingen heter REPETATIVE STRENGTH.

HVORFOR DU VIL FORTELLE OM DIN EGEN VEI VIDERE?

- Jeg forteller min historie for å hjelpe dem som også går gjennom vanskeligheter i livet. Jeg vil fortelle andre at du er ikke alene. Jeg vet at du føler deg alene, men du er ikke alene. Du må bare finne en person som står med deg. Som du kan stole på, som kan bidra deg.

Når man ikke kan si noe, men heller ikke vil høre noe, kan det å bare sitte stille sammen være godt nok. Jeg fant den personen, derfor er jeg fremdeles her.

FORTELL LITT MER OM DEG SELV

Jeg heter Nóra Gratzag og går på Einar Granum Kunstfagskole. Opprinnelig er jeg fra Ungarn, og har bodd i Oslo siden 2016. Da jeg var liten var musikk en viktig del av livet mitt. Jeg gikk på musikkskole og fikk høre fra faren min at tegning og maling ikke var min styrke, at jeg ikke var talentfull nok. Jeg ble ofte sammenlignet med søsteren min som ble ansett som mer begavet. Så jeg sluttet med å tegne og male. På videregående skole distanserte jeg meg fra alle former for visuell kunst.

Etter videregående studerte jeg sosialt arbeid, så det ble en lang reise for meg å gjenoppdage kunsten og dermed meg selv. Jeg jobbet en stund i barnehage. Og noe av det beste var å skape kunst sammen med barna. Vi malte, tegnet, danset og sang.

Nå går du her på Granum. Hvordan ble veien din tilbake til den visuelle kunsten?

Vet du hvordan det føles når du ikke kan uttrykke dine egne følelser? Eller når du ikke vet hva du føler i det hele tatt? Jeg begynte på en reise for selvoppdagelse uten å kunne uttrykke følelsene mine verbalt. Jeg vendte meg til kunst som uttrykksmiddel. I begynnelsen brukte jeg bare farger, usikker på hvordan jeg skulle konfrontere intense følelser.

Jeg tegnet hjemme når stemningen slo til meg - noen ganger fantasifulle figurer, andre ganger mer abstrakte representasjoner. Jeg begynte å delta på livstegningssesjoner, og en venn foreslo at jeg søkte på Granum. Heldigvis ble søknaden min akseptert.

Selv om jeg følte at jeg begynte med en ulempe på grunn av alderen min, nasjonaliteten min, og den vedvarende påvirkningen fra min narsissistiske fars stemme som fortalte meg at jeg aldri ville oppnå noe - spesielt ikke som kunstner - bestemte jeg meg for å ta spranget uansett. Og på første skoledag leste Eva, rektoren vår, opp et dikt av André Bjerke kalt "Kunstneren". I det øyeblikket visste jeg at jeg var akkurat der jeg skulle være. Siden den gang har den følelsen blitt bekreftet flere ganger.

Du kan lese hele diktet til André Bjerke her: https://www.boktips.no/dikt/norske-dikt/kunstneren-av-andre-bjerke/ (klikk på lenken)

Her er bilder Nóra laget mens hun kuttet ut antidepressiva. Hun kaller dem "Withdrawal symptoms".