Koronatid på Granum: Erland Mo Andreassen

Det er utfordrende tider – koronatider. Store, lyse klasserom er erstattet med trange studenthybler, individuell veiledning foran studentenes arbeider er erstattet med zoom-møter, telefonprat og e-postutvekslinger. Tilgang på materialer og verksteder er erstattet med gavekort og nett-bestillinger. Skolehverdagen for kunstfagstudenter og -ansatte er brått blitt noe annerledes, noe nytt. Hvordan takler de egentlig koronatiden på Granum?

Navn: Erland Mo Andreassen
Studerer: Førsteåret ved Einar Granum Kunstfagskole
Nettside: @erlandmo

Fredag 13. mars stengte Einar Granum Kunstfagskole lokalene for å bidra til arbeidet med å styrke beredskapen mot koronaviruset (Covid-19). All undervisning og veiledning gikk brått over til å bli digital. Skolen følger myndighetenes anmodninger og holder fremdeles stengt.

Hva jobber du med nå?

For øyeblikket jobber jeg med planleggingen av tredimensjonalprosjektet, men også med mitt personlige kreative arbeid, hvor jeg i all hovedsak jobber illustrativt. Jeg er interessert i andre uttrykksformer, som er en av hovedgrunnene til at jeg valgte Granum, men er mest komfortabel med en blyant eller tusjpenn på papir. Jeg sitter også og prøver å planlegge hovedprosjektet mitt, nå som vi nærmer oss slutten av semesteret.

Hvordan har koronatiden påvirket studiearbeidet ditt?

Det har ført til at jeg må være mer selvstendig. Dette gjelder ikke bare å sette opp rutiner, men også ren selvdisiplin, i det at det er veldig lett å glemme seg bort og distraheres. Det har likevel ført til økt motivasjon når det kommer til prosessen min på fritiden. Jeg har fått mye tid for meg selv til å reflektere ikke bare rundt prosessen, men også rundt hvilke medier jeg gjerne vil uttrykke meg innenfor.

Ser du muligheter nå som du ikke så før skolen stengte?

Absolutt. Men jeg tror det skyldes mye selvrefleksjon på egenhånd.

Hva mener du vi kan lære av denne krisen?

Man kan gjøre mye ut av uforutsigbare situasjoner. Det faktum at vi som går førsteåret nå har gjennomgått store deler av tredimensjonal perioden uten tilgang til skolen og våre medstudenter, men heller - mitt tilfelle - våre 12 kvadratmeter store hybler og internettet med et forholdsvis godt læringsutbytte, viser til nettopp dette.

Samtidig mener jeg også at krisen har lært oss hvor viktig det å kunne være til stede på skolen, er for akkurat dette studiet. Denne situasjonen er absolutt ikke optimal, og jeg ser langt større verdi i å kunne møte, snakke med og omgås medstudentene og lærerne på skolen. Men jeg føler til syvende og sist at vi har gjort det beste vi kan ut av situasjonen.