Koronatid på Granum: Hilde Diesen

Det er utfordrende tider – koronatider. Store, lyse klasserom er erstattet med trange studenthybler, individuell veiledning foran studentenes arbeider er erstattet med zoom-møter, telefonprat og e-postutvekslinger. Tilgang på materialer og verksteder er erstattet med gavekort og nett-bestillinger. Skolehverdagen for kunstfagstudenter og -ansatte er brått blitt noe annerledes, noe nytt. Hvordan takler de egentlig koronatiden på Granum?

Navn: Hilde Diesen
Stilling: Materialforvalter ved Einar Granum Kunstfagskole

Fredag 13. mars stengte Einar Granum Kunstfagskole lokalene for å bidra til arbeidet med å styrke beredskapen mot koronaviruset (Covid-19). All undervisning og veiledning gikk brått over til å bli digital. Skolen følger myndighetenes anmodninger og holder fremdeles stengt.

Hva jobber du med nå?

Denne uka har enkelte av avngangsstudentene (2.året) endelig tilgang til skolens lokaler. Så det er veldig hyggelig og gledelig med gjensyn etter såpass lang tids nedstengning.

Siden jeg (alene) har hatt arbeidsdagene her på skolen helt siden skolen stengte, er det nå herlig å igjen høre lyder her og der fra arbeidende sjeler innover i rommene. Jeg følger opp med koronainstrukser, finner fram materialer, og hører litt om hvordan hver enkelt har hatt det siden de forlot den fysiske skolen. Kontakt med de faste utstyrsbutikkene våre, KEM og TORSO, følges også opp.

Jeg gjør noe PC-arbeid med e-post til studenter som ønsker å hente saker, og jeg ser på avtaler ellers med oppgradert renhold. Et og annet zoom-møte med administrasjonsstaben hører også med.

Hvordan har koronatiden påvirket arbeidet ditt her på Granum?

Det ble jo en brå slutt på det vante, som alle erfarte. Jeg måtte raskt tenke annerledes, siden mye av tiden går med til å følge fortløpende opp det som skjer her "på gølvet". Brikkene la seg på plass etter hvert, jeg overtok ganske raskt lokalene som den eneste tilstede, som en kaptein på egen skute, kan en si. Det ble nytt blikk på arbeidsoppgaver, og det har naturlig nok gått en del i renhold, flikking. Ikke minst tema vasking av tekstiler: uante mengder innen denne kategorien gjorde seg gjeldende, som auditorieputer, malefrakker, modellenes sengetrekk, morgenkåper og enkelte gardiner.

En underlig tid hvor alt stopper opp, dette. Det tok litt tid før fornemmelsen av søndag morgen på Granum-skoleveien i hverdagen slapp taket. Oslo sentrums nesten tomme gater på en hverdag. En tanke om å være privilegert slo meg etter en tid, mens mange har blitt henvist til hjemmekontor/studiested, kunne jeg fortsatt ta turen ut av heimen og over til neste husstand: Granum.

Umiddelbart var det ganske befriende fredelig her, det må innrømmes. Men med den underlige diffuse årsaken til denne freden, fulgte også fornemmelsen av urolig stillhet, med knepping i vegger og elvesuset stadig i bakgrunnen. Øde lokaler, ventende lokaler. Studentarbeider og utstyr fortsatt liggende framme, som spor på hvor brått det hele sluttet og det nye startet.

Ser du muligheter nå som du ikke så før skolen stengte?

Ikke umiddelbart for min del, men har fått inntrykk av at digitale løsninger har gitt noe til studenter og lærere, som kan synes å ha funnet nye veier gjennom de digitale kanalene gjennom møter og formidling ellers. Vi er jo alle forskjellige, og for enkelte studenter har jeg fått inntrykk av at den mer fokuserte digitale kontakten har vært mindre stressende, forenklende.

Hvilke fysiske verk som har blitt laget på små hybler og mindre rom i denne tiden, er bevis på hvordan kunsten også kan blomstre under mange slags vilkår. Og da kan vi også tenke globalt. Så synes jeg det kommer fram hvor godt tøyelig skolen klarer å være for tiden, takket være alle sammen. Jeg tror vi alle samlet kan få til veldig mye!

Hva mener du vi kan lære av denne krisen?

Ottar (skolens direktør) sier jo at vi alltid må være beredt på det uventede, sant nok. Tiden saknet, og i hodet ble det tydeligere hva som skjer i oss og rundt oss. Sanseapparatet ble satt på en restart. Tid får en ny og annen betydning. Vi fikk plutselig nok av tid, mer enn nok kanskje. Og det ble plass til flere tanker om mye.

Omfanget av koronaens globale virkning skal det nok skrives mange bøker om, det har påvirket oss alle på mange områder. Perspektivet med hvordan det hele startet i det ganske små og hvordan det nå angår en hel verden, gjør nok noe med oss. Det er jo ikke over ennå, og mye gjenstår å se hvordan økonomi, politisk styring og lands samarbeid skal arte seg.

Vi har fått en slags darwintest, litt ironisk sagt, på det å være tilpasningsdyktige, såkalt fleksible, og på hvordan vi trenger hverandre!