Koronatid på Granum: Marthe Strand Mourier

Det er utfordrende tider – koronatider. Store, lyse klasserom er erstattet med trange studenthybler, individuell veiledning foran studentenes arbeider er erstattet med zoom-møter, telefonprat og e-postutvekslinger. Tilgang på materialer og verksteder er erstattet med gavekort og nett-bestillinger. Skolehverdagen for kunstfagstudenter og -ansatte er brått blitt noe annerledes, noe nytt. Hvordan takler de egentlig koronatiden på Granum?

Navn: Marthe Strand Mourier
Studerer: Illustratør og selvstendig næringsdrivende. Hovedveileder og gjestelærer ved Einar Granum Kunstfagskole.
Nettside: mourier.no

Fredag 13. mars stengte Einar Granum Kunstfagskole lokalene for å bidra til arbeidet med å styrke beredskapen mot koronaviruset (Covid-19). All undervisning og veiledning gikk brått over til å bli digital. Skolen følger myndighetenes anmodninger og holder fremdeles stengt.

Hva jobber du med nå?

I tillegg til undervisningen jeg gjør på Einar Granum Kunstfagskole er jeg så heldig at jeg hører hjemme i aimasjonsbransjen, hvor jeg designer og tegner bakgrunner. Akkurat nå jobber jeg med bakgrunner på to veldig spennende prosjekter for Flying Bark Studios i Australia.

Hvordan har koronatiden påvirket undervisningsarbeidet ditt?

Siden denne tilstanden traff Norge har jeg holdt på med veileding av en gruppe studenter ved skolen. Møter med studentene som vanligvis har vært i klasserom eller i tryggheten av et kontor, foregår nå via videochat. Der vi tidligere har bladd i skissebøker og løst problemer på papir, må vi nå finne nye løsninger. Samtaler som tidligere har blitt utført med menneskelig nærhet, foregår nå via hakkete videolinjer og over pikselerte kamera. Studentene holder på med sitt avgangsprosjekt og i veiledingen må jeg ta høyde for at de ikke har de samme ressursene som de vanligvis ville hatt, både fysisk og psykisk. Her handler det derfor i stor grad om å utfordre dem i deres tankegang, men med en helt annen verktøykasse enn de er vant til. Hvordan kan de bruke lokale, digitale eller praktiske virkemidler de har tilgang til for å pushe prosjektet sitt lenger?

Jeg savner nærheten med kolleger og studenter; å bla i skissebøker og få høre historiene bak, å kunne dra frem en referansebok studenten kan låne og å ha en mer personlig dialog der man lettere kan komme inn på utfordringer. Når det er sagt har jeg også sett et rørende samhold blant studentene i denne tiden. De er løsningsorientert, hjelper hverandre, og gjør alt de kan for å få til et samhold som er så likt det de har hatt i klasserommet som mulig. Det er en ny tid, og vi har alle måttet endre tankemåte. Men som min far pleier å si; Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Og i mellomtiden kan vi glede oss til vi alle er tilbake i klasserommet.

Og hvordan har denne tiden påvirket ditt kunstneriske virke?

Jeg er så heldig at jeg jobber i en bransje som i stor grad kan fungere godt fra hjemmekontor, og som tilbyr et produkt som er høyst aktuelt nå; underholdning for barn og unge. Når jeg jobber for Australia-studioet jobber jeg til vanlig fra hjemmekontor på grunn av avstanden. Den store forskjellen nå er at resten av teamet også sitter hjemme og er sosialt utsultet. Jeg merker at det er flere som tar seg en pause og slår av en prat på chat nå enn før. Situasjonen har også skapt en del usikkerhet og nervøsitet både hos meg og mine kolleger, spesielt fordi vi ble truffet av tiltak på så forskjellig tidspunkt. Når Erna stengte Norge satt jeg midt i planleggingen av en tur for å besøke studioet i Sydney i en måneds tid, og teamet forsto ikke helt hvorfor jeg avlyste alt. To uker senere ble alle servere flyttet, alle animatører og designere ble bedt om å jobbe hjemmefra, og Australske butikker var tomme for dopapir. Da var det deres tur til å møte en ny arbeidshverdag og livsstil.

Det er en usikkerhet i samfunnet, og i alle bransjer tror jeg, som også jeg kjenner på. Jeg tror vi skal føle på ringvirkningene av dette lenge, og det kan bety at vi er mange som kanskje må omstille arbeidshverdagen. Selv om jeg nå har mye å gjøre er det ikke en selvfølge at det vil fortsette. Jeg er derfor ekstremt takknemlig for tiden jeg får med spennende prosjekter og flotte kolleger.

Ser du muligheter nå som du ikke så før skolen stengte?

Jeg tror vi vil bli mer vant til denne måten å jobbe på; hjemmefra og reduserte ressurser. For mange studenter er dette en god øvelse i hvordan det er å være frilanser. Jeg tror mange studenter tenker annerledes i hjemmekontor, og at de vil få sjansen til å se normer i arbeidshverdagen fra et hjemmekontor de kan få nytte av, eller lære seg hvordan de unngår, før de går ut arbeidslivet. Jeg tenker også at videoforedrag har fungert svært godt, og at en kunstnersamtale eller foredrag fra eksterne kan gjøres med nye rammeverk og at man derfor kan utvide horisonten.

Hva mener du vi kan lære av denne krisen?

Vi har sett et samhold og en støtte blant studenter og kolleger som er ganske rørende. Vi kan ta med oss videre at en enkel telefonsamtale eller melding til en venn/medstudent/kollega kan gjøre mye, og jeg håper at vi kan fortsette å være kreative med balkongkonserter, kaffebesøk i vinduskarmen, handleturer for naboen og turer i marka (men den tometersavstanden kan vi godt la ligge igjen i fortiden). Vi kan også huske på hvor utrolig motiverende det føles å ha en ’normal’ arbeidshverdag.

På lang sikt kan denne situasjonen kanskje gjøre at flere er villige til å jobbe med eksterne frilansere fordi de ser at det er effektivt, og det kan potensielt åpne nye dører. Jeg tenker også at vi i retrospekt kan lære av kontrastene vi har sett denne tiden. Her i Norge har et av de største temaene vært at folk ikke kan dra til sine fritidsboliger og hytter, mens i New York begraves tusenvis i massegraver. Vi er så utrolig heldige som bor i Norge, og jeg tror at vi kan minne oss selv på at vi har vunnet ett lotteri. Samtidig skal man ikke undergrave vanskelighetene vi har måttet komme i møte, her i lille store Norge. Folk har mistet kjente og kjære, og mange små bedrifter og livsverk har ikke klart seg. Dette er noe vi kanskje aldri kommer til å komme oss helt etter. Vi er i en tid der vi må vise mer varme og forståelse, og jeg håper at dette er noe vi kan ta med oss videre inn i denne nye, rare tiden vi lever i.